Regelmessig oppfølging ved lokal prostatakreft gir ikke høyere mortalitet enn prostatektomi eller stråleterapi. Og ifølge en ny studie er det færre bivirkninger.
Kreftceller i prostata fremstilt ved hjelp av farget elektronmikrografisk skanning (SEM). Illustrasjon: Science Photo Library
I perioden 1999 – 2009 fikk mer enn 82 000 menn i Storbritannia utført måling av prostataspesifikt antigen (PSA). Nesten 2 700 av disse fikk diagnosen lokal prostatakreft. 1 643 menn med lokal prostatakreft ble så randomisert til enten radikal prostatektomi, utvendig stråleterapi eller aktiv monitorering, dvs. regelmessig oppfølging.
Mortalitet og sykdomsprogrediering etter median ti år er nylig rapportert (1). Det var ingen signifikante forskjeller i mortalitet som følge av prostatakreft mellom gruppene eller av andre årsaker. Sykdomsprogredieringen var høyest i gruppen som ble fulgt med aktiv monitorering (22,9 tilfeller per 1 000 personår; 95 % KI 19,0 – 27,5) versus dem som ble behandlet med prostatektomi og med stråling (hhv. 8,9 og 9,0 tilfeller per 1 000 personår). I en NNT-analyse (numbers needed to treat) måtte ni behandles med prostatektomi eller stråleterapi fremfor aktiv monitorering for å unngå ett tilfelle med sykdomsprogrediering etter ti år.
Forekomsten av bivirkninger er publisert i en egen artikkel (2). Etter seks år ble urininkontinens registrert hos 17 % i prostatektomigruppen, hos 4 % i stråleterapigruppen og hos 8 % i gruppen som ble aktivt monitorert (2).
Prostatektomigruppen kom også dårligere ut med tanke på seksuell funksjon. Etter seks år rapporterte 17 % i denne gruppen at de var i stand til å gjennomføre samleie, andelen i stråleterapigruppen og i gruppen som ble aktivt monitorert var henholdsvis 27 % og 30 %. Stråleterapigruppen rapporterte flere mage-tarm-plager og noe lavere livskvalitet.
