Er det uforholdsmessig mange forfattere med legebakgrunn?
Olaf Gjerløw Aasland. Foto: Einar Nilsen
I alle fall er det flere enn nok til at en god amerikansk venn, Alice, som underviser ved Wesleyan University, kan tilby et populært kurs – Writing about medicine and the doctor-writer (1). Faren til Alice var rektor ved det medisinske fakultetet ved Yale University, og ektemann, søster og diverse svogere og svigerinner er leger. Hun er med andre ord «innenfor».
Det begynte med at hun sammen med en ivrig student for 15 år siden laget et kurs kalt Writing about medicine and the doctor-writer. Kurset ble svært populært, ikke minst blant studenter som senere ble leger.
Det er mye obligatorisk lesing av tekster, både av og om leger. Sentrale forfattere er Oliver Sacks (1933 – 2015), Jerome Groopman (1952 –) og Atul Gawande (1965 –), men også Albert Camus (1913 – 1960), Anton Tsjekhov (1860 – 1904), Che Guevara (1928 – 1967) og William Carlos Williams (1883 – 1963). Først er det seminarer der deltagerne legger frem tekster til diskusjon, men etter hvert må studentene også skrive selv.
Alice mener at mange leger i utgangspunktet er mer enn vanlig sensitive og nysgjerrige, og de blir det kanskje enda mer gjennom sine pasientmøter. Hennes favorittforfatter er Tsjekhov, særlig hans noveller. Hennes favorittbok, som riktignok ikke er skrevet av en lege, er The Spirit catches you and you fall down (2). En vakker bok som viser hvor problematisk epilepsi kan bli i et multikulturelt perspektiv.
Etter min mening har Alice gjennom sine kurs bidratt til at USA har fått en håndfull ekstra gode leger – kanskje også noen som selv blir forfattere?
