Foto: Trond Isaksen
Jo, det mener jeg at jeg vet: hvorfor jeg er lege. Vi lager fortellinger om oss selv, gjerne litt forenklete.
Min er omtrent slik: Oppvokst i Østerdalen som eneste barn av to foreldre uten særlig formell utdannelse. Min generasjon fikk i gave den store klassereisen som ble skapt av velferdsstaten. Som arbeidsom på skolen ble det bare ett valg: lege. Det var lege min far gjerne skulle ha blitt. Å skulle bli lege opplevdes slett ikke som et press. Det var snarere en selvfølgelighet, en opplagt tilbakebetaling.
I min fortelling om mitt legeliv tenker jeg at mine foreldre hver for seg har ledet meg i forskjellige retninger. Min mor pekte innover, mot sinnet. Hun slet psykisk i all den tid jeg kjente henne. Jeg lærte tidlig, kanskje litt vel tidlig, at mennesket er grenseløst interessant, men komplisert. Og det kan romme mye smerte og mørke. Min far pekte den motsatte veien, mot noe lysere. Hans retning var utover mot samfunnet. Han var handlingens mann, voldsomt sosialt engasjert, og en hel dugnad i seg selv. Han trodde på å reparere det som var skadet.
På gymnaset åpnet den store verden seg, med politikken, litteraturen og filmene. Da fulgte en ny selvfølgelighet: psykiatrien. Det er et utrolig fag, på godt og vondt. På sitt dårligste krenker og skader psykiatrien mennesker. På sitt beste er det humanistisk legepraksis som rommer innsikter fra mange disipliner. Jeg trives godt med å lese og tenke på tvers mellom naturvitenskap, psykologi, samfunnsfag, filosofi og kunst.
Aller best trives jeg i de psykoterapeutiske rommene. Det er underkommunisert i vår medisinske kultur at samtale og samvær faktisk kan gjøre folk friske fra dødelige lidelser.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
