Screening av innvandrere fra land med høy forekomst av tuberkulose bidrar til å holde antall sykdomstilfeller lavt i mange land. Det viser en ny studie.
Illustrasjonsfoto: Thinkstock
I en kohort på over 500 000 mennesker som innvandret til England, Wales og Nord-Irland i perioden 2006 – 12, er forekomst av tuberkulose og risikofaktorer for utvikling av sykdommen etter ankomst undersøkt (1). Alle studiedeltakerne var fra land med høy tuberkuloseforekomst, og de var undersøkt med røntgen av lungene før avreise fra hjemlandet. Ved røntgenfunn som tydet på tuberkulose, ble det tatt dyrkningsprøver, som måtte være negative før innreisetillatelse ble gitt.
Etter 2,45 år gjennomsnittlig oppfølging ble det påvist tuberkulose hos 1 873, tilsvarende en insidens på 147 tilfeller per 100 000 personår (95 % KI 140 – 154). I en tilleggsanalyse var det kun 35 av rundt 300 000 deltakere som hadde smittet andre etter at de hadde innvandret. De som hadde funn forenlig med aktiv tuberkulose på røntgenbildene, men negativ dyrkningsprøve ved screening før innreise, hadde om lag tre ganger så høy risiko for å få påvist sykdommen i løpet av de neste årene sammenlignet med dem som hadde normale funn. Risikoen var også større jo høyere forekomsten av tuberkulose var i deltakerens opprinnelsesland.
Forskerne bak studien konkluderer med at det ikke er smittespredning av betydning fra innvandrere som er screenet for tuberkulose. De mener oppfølging etter innvandring av dem med høyest risiko for utvikling av sykdommen kan bidra til å behandle flere og forebygge nye tilfeller.
