Proliferasjonsmarkører i infiltrerende astrocytomer

Immunhistokjemiske proliferasjonsmarkører har både diagnostisk og prognostisk verdi i infiltrerende astrocytomer med WHO-grad II og WHO-grad III.

Rosilin K. Varughese.Foto: Jørn Ove Sæternes

Hjernesvulster er klassisk sett blitt diagnostisert og gradert ut fra en rekke histologiske trekk som er definert av WHO-klassifikasjonssystemet. Én av svakhetene ved klassifikasjonssystemet er at de oppgitte kriteriene i stor grad er basert på subjektiv vurdering. Konsekvensen av dette er at det ikke alltid er samsvar mellom patologene – verken når det gjelder diagnose eller malignitetsgrad.

I mitt doktorarbeid har vi undersøkt bruken av immunhistokjemiske proliferasjonsmarkører for å se om de har diagnostisk eller prognostisk verdi i diffuse astrocytomer, som er den vanligste formen for primær hjernesvulst. Mer spesifikt har vi sett på følgende antistoffer: Ki67/MiB-1, MCM2, mitosin, pHH3, survivin og DNA-topoisomerase IIα. Etter hvert ble det også inkludert IDH1-mutasjonstatus, som nå spiller en viktig diagnostisk rolle i det reviderte WHO-klassifikasjonssystemet fra 2016.

I våre studier var økt uttrykk av markørene assosiert med høyere malignitetsgrad og dårligere overlevelse. Videre ble det også vist at proliferasjonsmarkørene kan ha en prognostisk tilleggsverdi som er uavhengig IDH1-mutasjonstatus. Disse funnene tyder på at proliferasjonsmarkører har både diagnostisk og prognostisk verdi og dermed potensielt kan brukes i hverdagsdiagnostikken av astrocytomer. Mer nøyaktig diagnostikk av hjernesvulster og bedre forståelse av pasientens prognose er en fordel i den kliniske hverdagen, siden det kan ha betydning for behandlingsvalget.