Det har hendt at Ylf-tillitsvalgt Trude Basso (38) har stått opp om natten for å skrive sinte avisinnlegg om sykehusstreiken.
MENINGSMASKIN: Det har hendt at mannen til Trude Basso har måttet dempe ordlyden i tekstene hennes litt etter at hun har hamret løs på tastaturet på nattestid. Basso jobber ved ortopedisk kirurgi ved St. Olavs hospital i Trondheim. Foto: Privat
– Du kom fra intet og ble en av sykehusstreikens mest synlige i spaltene. Hvor mange innlegg har du egentlig skrevet?
– I avis og på nett er det 12 til sammen. Jeg hadde en opptelling her om dagen. Jeg er en person som lett blir engasjert, og jeg synes arbeidsgiver har vært så frekk. Det ble tent en gnist hos meg, og så sa det bare bang.
– Hvorfor ble du så engasjert?
– Dette dreier seg ikke om penger, men om en sikkerhet i et kollektivt arbeidsvern. Jeg jobber på et sykehus der de har spart inn på alt. Jeg vet at jeg ikke er lat, men jeg er kjempesliten etter 17 timer på vakt, også mentalt. Den mest arbeidsintensive uken min er på 74 timer. Det er helt greit – så lenge jeg vet at jeg har en rolig uke før, og en rolig uke etter. Men nå kommer altså arbeidsgiver og vil ha full styringsrett slik at vi får enda mer arbeidsintensive perioder. Når vi har det store ansvaret vi har, så må vi også få lov til å være med og påvirke arbeidstiden.
– Du har vært ganske sint på trykk?
– Jeg har vel ikke vært så sint, men jeg er så lei av at ting skal gjemmes bort i setninger og ord. Jeg har derfor valgt å skrive veldig konkret, og da høres man kanskje sint ut. Når det er altfor lite klar tale faller folk av i diskusjonene.
– Når får du tid til å skrive alle tekstene?
– He-he. Jeg skriver fort. Jeg har forsket ved siden av å være sykehuslege, og å skrive fagartikler tar mye lengre tid. Når jeg plutselig kan skrive fra hjertet så gjør teksten seg nesten selv! Jeg skriver om kvelden, på natten og mens jeg snakker i telefonen. Jeg har heldigvis en forståelsesfull mann, og ungene har skjønt at det har vært unntakstilstand.
– Anne-Kari Bratten uttalte i E24 at «vi skal være sikre på at hvis vi tviholder på å gjøre ting på den måten vi gjør i dag, så kommer vi ikke til å fikse det». Ser ikke legene det store bildet?
– Bratten påberoper seg oppgaven med å redde det offentlige Norge, og hun tegner opp et land i krise. Ja, vi er nødt til å jobbe smartere og planlegge for strammere tider. Men for meg er det helt ulogisk at man ikke skal spille på lag. Et samfunn uten arbeidstakerrettigheter er ikke noe vi vil tilbake til, og vi nødt til å dra i samme retning. Politikerne må ta dette innover seg, og slutte å dytte Spekter og direktørene foran seg. Men de vil heller snakke om innføring av smilefjes-evaluering på sykehusene.
– Hvor går veien videre i sykehuskonflikten?
– Med én gang vi slipper ned skuldrene, kommer arbeidsgiver med de individuelle planene. Vi må klare å markere oss videre. Spekter tror de har fasiten på hvordan vi skal løse fremtiden med mange gamle og få skattebetalere. Det tror jeg er helt feil. Hvis vi klarer å vise at det finnes et alternativ, da vinner vi: Arbeidsgiver må spørre de ansatte hvor skoen trykker, istedenfor å prøve å finne ut av ting ovenfra ned.
– Er du redd for reaksjoner når du stikker deg ut?
– Jeg har vært en fagnerd, så dette var helt nytt for meg. Men nå er jeg blitt så synlig nå at det er vanskelig å ta meg. En annen ting er at verden ikke raser sammen for meg om noe skjærer seg på jobb. Å være sykehuslege er ikke hele min identitet. Derfor er jeg veldig fri.
– Så det kommer flere avisinnlegg?
– Jeg kommer til å fortsette å skrive til folk er «drittlei». Jeg tenker noen ganger: Nå har jeg vel ikke så mye mer å melde. Men så kommer det alltid ett eller annet. Jeg er hverken politiker eller helseøkonom, bare en fullstendig vanlig doktor. Men så minner mannen min meg på at de på Stortinget heller ikke kan noe. Og det er jo noe i det.
