Helseforskning som hovedsatsningsområde vil kunne bidra til både god helse og innovasjon – begge deler en forutsetning for økonomisk utvikling.
Helseforskning må være et av hovedsatsingsområdene i norsk forskningspolitikk, forskning må være en del av hverdagen i helsetjenesten, og vi må bedre forskningsinfrastrukturen. Dette er noen av hovedpunktene i Legeforeningens forskningsstrategi for 2017 – 20.
Norge har gode forutsetninger for å investere i avansert teknologi for medisinsk forskning. Vi har en god basis i vårt offentlig finansierte helsevesen med helseregistre og store helseundersøkelser. Forskning og implementering av forskningsresultater er grunnlaget for en kunnskapsbasert helsetjeneste, men i regjeringens langtidsplan for forskning er ikke helseforskning lenger løftet fram som et eget hovedsatsingsområde. Det er synd. Det er et potensial til å heve kvaliteten og effektiviteten i den norske helsetjenesten gjennom målrettet satsing på forskning. Da må helseforskning igjen blir et helt tydelig og markert hovedsatsingsområde i norsk forskningspolitikk.
Helseforskning kan også bidra mer til internasjonal kunnskap og grunnlag for bedre helse globalt. FN har 17 bærekraftmål fram mot 2030. God helse er ett av disse. Det er helt nødvendig. Utfordringen med for eksempel antibiotikaresistens viser at vi ikke bare kan jobbe lokalt og nasjonalt. Helsemessige forhold som er en trussel mot verdens befolkning må også prioriteres i våre offentlige forskningsprogram. Derfor må også norsk satsing på global helseforskning styrkes.
Regjeringens ønsker å innføre behovsidentifisert forskning som et nytt virkemiddel. Det innebærer at brukerne skal ha en større rolle i å identifisere hva det skal forskes på. Det er bra at brukerne involveres i forskning, men vi må også forske på spørsmål som vi ikke umiddelbart ser nytten av her og nå – men som vil kunne gi oss viktige svar i fremtiden. Målet må derfor være en god balanse mellom finansiering av fri forskning og programforskning med vekt på nytte her og nå.
Et annet viktig poeng i strategien er behovet for bedre finansiering og en infrastruktur for forskning i primærhelsetjenesten. Det utføres stadig mer gjøres avansert medisin i kommunehelsetjenesten, samtidig som forskningen uteblir. Vi trenger en sterkere kobling mellom allmennmedisin, helsemyndighetene og de allmennmedisinske forskningsmiljøene. Da må vi få på plass nasjonale strukturer med langsiktig finansiering og bemanning.
Ikke minst må forskning bli en attraktiv karrierevei for leger, gjerne i kombinasjon med klinisk arbeid. Da må antall fordypningsstillinger økes og arbeidsbetingelsene være konkurransedyktige. I den nye spesialistutdanningen undergraves betydningen av forskning. Det er et skritt i feil retning. Leger må stimuleres til forskning allerede i grunn- og videreutdanningen, slik at vi finner – og tar vare på – forskertalentene.
Strategien for medisinsk forskning er en spissformulert videreutvikling av tidligere forskningspolitiske strategier. Det er Legeforeningens forskningsutvalg som har utarbeidet den offensive strategien. I dokumentet har vi fått et godt utgangspunkt for det fremtidige viktige påvirkningsarbeidet. For å kunne tilby best mulig behandling, må forskningsresultatene brukes på alle nivåer i helsetjenesten. Forskningen skal komme pasientene til gode. Helsetjenesten trenger forskningsorientert ledelse, slik at forskningsresultatene når helt ut til møtet med pasientene.
