I fattige land kan obduksjon basert på prøver fra blod, cerebrospinalvæske og utvalgte organer være en velegnet metode for å stille riktig diagnose post mortem.
Metodene som i dag brukes for å fastslå dødsårsak i middelinntekts- og lavinntektsland er ofte lite pålitelige. En prosedyre basert på anamnese, pasientjournal og komplett diagnostisk obduksjon kan av ulike årsaker være vanskelig å gjennomføre. Kan såkalt minimalt invasiv obduksjon, der man tar blodprøver, prøve av cerebrospinalvæske og biopsier av et utvalg organer hos den avdøde være et godt alternativ?
Ved et sykehus i Mosambik ble det hos 112 avdøde gjort både minimalt invasiv obduksjon og komplett diagnostisk obduksjon. Deretter ble de fastslåtte dødsårsakene ved de to metodene sammenlignet (1). Ved minimalt invasiv obduksjon ble det stilt diagnose hos 100, og 85 av disse fikk samme diagnose som ved komplett obduksjon.
– Dette er overraskende gode resultater, sier Cecilie Alfsen, som er overlege og førsteamanuensis ved Avdeling for patologi, Akershus universitetssykehus. – Jeg hadde trodd at andelen ikke-konklusive obduksjoner ved minimalt invasiv obduksjon skulle være høyere. Den høye validiteten kan ha sammenheng med den store andelen svulster og infeksjoner i denne spesielle populasjonen, mener hun.
– Selv om minimalt invasiv obduksjon skulle vise seg å være en god metode ved utvalgte problemstillinger, vil den ikke kunne bli rutine her, ettersom den er dårlig egnet ved kardiovaskulær sykdom, lungesykdom, demens og annen hjernesykdom, som er vanlige dødsårskader i Norge. Dessuten er den kliniske premortale diagnostikken her i landet så god at man neppe vil få vesentlig tilleggsinformasjon ved minimalt invasiv obduksjon, sier Alfsen.
