Takk til M. Romøren og medforfattere for artikkelen "Én pasient, to verdener- samhandling mellom sykehjemsleger og sykehusleger" i Tidsskriftet nr. 3. Undertegnede valgte artikkelen som bakgrunn for diskusjon om samhandling i en smågruppe for sykehjemsmedisin som jeg deltar i sammen med fem andre sykehjemsleger. Vi er ansatt ved sykehjem i kommunene Bærum og Oslo.

Ved gjennomlesning av artikkelen kunne vi alle kjenne oss igjen på flere områder. Det stemmer, som forfatterne påpeker, at det er rom for forbedring i samarbeidet mellom sykehusleger og sykehjemsleger. Heldigvis opplever mine kollegaer og jeg at forholdene er noe bedre i våre kommuner enn det som er beskrevet i artikkelen. Jeg tror noe av forklaringen til dette er at flertallet av legene som ble intervjuet i studien var fastleger som hadde tilsynsvirksomhet ved sykehjem i 20% stilling. Når det i tillegg var fast tilstedeværelse kun deler av denne tiden, sier det seg selv at de ikke nødvendigvis tilbragte nok tid på sykehjemmene for å kunne gi dem den medisinske oppfølgingen de hadde behov for. I både Oslo og Bærum har man de siste årene gradvis gått vekk fra denne tilsynslegeordningen, og over til å ansette leger i større faste stillinger ved sykehjemmene. Jeg har inntrykk av at dette er en generell tendens i landet forøvrig også, og mener at dette er en positiv utvikling. Vi som velger å jobbe som sykehjemsleger har gjerne et stort engasjement for sykehjemspasienter og de medisinskfaglige og etiske utfordringene man møter på. Personlig foretrekker jeg å bli omtalt som "sykehjemslege" fremfor "tilsynslege" av for eksempel sykepleierne, da mitt inntrykk er at tilsynslegene typisk har utført litt venstrehåndsarbeid i sykehjem, om jeg skal være litt krass. Derfor har benevningen "tilsynslege" for meg blitt et negativt ladet begrep som jeg helst ikke vil assosiere meg med. Jeg vil derfor oppfordre mine kollegaer i sykehus til å omtale oss leger i sykehjem som "sykehjemsleger" i epikriser etc. Mange av oss gjør et viktig arbeid ute i sykehjemmene, og vi burde i mange tilfeller ha en mer synlig rolle når "våre" pasienter er innlagt på sykehus. Her har vi et stort ansvar selv, og jeg støtter A.H. Ranhoffs oppfordringer om at vi påfører direktenummer i henvisningsskriv og sender PLO-meldinger til sykehuset (2). I tillegg foreslår jeg at vi ringer visittgående lege ved første anledning når en sykehjemspasient har blitt innlagt av en annen lege enn oss selv, for eksempel en legevaktslege. Da er det nesten utelukkende sparsomt med opplysninger, og min erfaring er at sykehuslegene setter pris på utfyllende informasjon fra oss som kjenner pasienten. Jeg har forøvrig utelukkende gode erfaringer med å bli oppringt av sykehusleger når "mine" sykehjemspasienter er innlagt. Jeg vil oppfordre både sykehusleger og andre sykehjemsleger til å ta kontakt med hverandre oftere, både via telefon og PLO-meldinger. Sammen kan vi finne ut av hva som er til det beste for pasienten.

Litteratur
1. Romæren M, Pedersen R, Førde R. Én pasient, to verdener – samhandling mellom sykehjemsleger og sykehusleger. Tidsskr Nor Legeforen2017; 137:193-7
2. Ranhoff AH. Spille hverandre gode. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137:164