Overføring av ord fra muntlig til skriftlig form kan gå like galt som transkripsjon fra DNA til RNA.
Frederik Emil Juul. Foto: Jon Olav Nesvold
«Troponiner er negative og kardial årsak virker mest sannsynlig.» Slik lød en setning i en av mine dikterte innkomstjournaler, som uheldigvis var feil nedskrevet av sekretærene. Setningen skulle presisere at kardial årsak var lite sannsynlig med normale troponinverdier. Heldigvis ble feilen raskt rettet før endelig godkjenning av dokumentet. Andre kolleger har fått skrevet inn pølser i EKG-et, pasienter med multiple underekstremiteter, eller ytterst sjeldne og til nå ukjente egennavn på diagnoser. Mange av feilene er så åpenbare at enhver oppegående lege vil skjønne hva som er ment, kanskje med trening av smilemusklene som bieffekt.
I andre tilfeller kan misforståelsene være mer subtile og dessuten direkte farlige. Et slående, men utilsiktet eksempel ble skrevet av en erfaren kollega, som sannsynligvis hadde pasienten i friskt minne: «Drenet fungerer ikke utslag på infeksjonsprøver.» Budskapet blir diametralt forskjellig avhengig av hvor man plasserer kommaet.
Et annet vanlig journalfenomen er opplysninger og (uriktige) diagnoser som blir hengende igjen fordi man kopierer fra tidligere journalnotater uten å bruke årstall. Resultatet kan være «lungebetennelse den siste uken» fortsatt pågår to år etter hendelsen, eller mennesker som har funnet ungdomskilden og forblir en «18 år gammel pasient» i lang tid.
Kommunikasjon uten misforståelser er særlig viktig innen helsevesenet, hvor feilinformasjon kan få fatale konsekvenser. Sekretærene gjør en formidabel og – for legen – tidsbesparende jobb ved å skrive ned de muntlige diktatene ved mange av landets sykehus. Men på grunn av utydelig diktering av legen, teknisk dårlig diktafon og andre forhold kan det oppstå feil i transkripsjonen fra muntlig tale til skriftlig format. Akkurat som ved feil ved transkripsjon fra DNA til RNA synes jeg slike åpenbare feil bør rettes, selv om papir- og administrasjonsarbeidet etter diktering tidvis er overveldende.
At det likevel kan oppstå permanente feil ved begge former for transkripsjon, er ikke til å unngå. Å fjerne de mest åpenbare feilene i journalteksten vil sannsynligvis spare mye tid og irritasjon hos kolleger og sannsynligvis gi bedre pasientebehandling.
