Are Brean skriver i sin lederartikkel om fastlønn til fastleger at «vi må lytte til ønskene til den neste generasjonen som skal bemanne og bekvinne ordningen. Gjør vi det, tyder mye på at fremtidens faste leger kommer til å ha fast lønn» (1). Samtidig peker hans tredje referanse på en ung leges definisjon av perverse incentiver. Ut fra overskriften kan derfor historiefortellingen fra redaktøren også fremstå ulogisk vridd i mine øyne.
Hvem er «vi» og hvor mange må «vi» lytte til? Breans artikkel mangler referanser på antall røster fra den neste generasjonen, ikke minst fordi mannlige deltidsleger og forskere i Aftenposten neppe er kvalitetssikret til formålet. Vet de utenforstående hva fastlegeordningen egentlig er og gjør i alle fasetter? Som fastlegespesialist, i kraft av student- og turnusveileder, møter jeg unge kolleger som vet overraskende lite.
Videre er spådommen om at «fremtidens faste leger kommer til å ha fast lønn» et falsum. «Den faste lege» i fremtiden er en illusjon. Fastlegen som den faste lege ble fundert på ideologiene KOPF (kontinuerlig, omfattende, personlig, forpliktende). Derfor gis et historisk supplement til Breans «1970-årene». Dag Brekke hadde en gjennomgang av allmennpraksis i offentlig regi hvor han konkluderer med at allmennpraktikere ansatt på fast lønn, som i 1988 utgjorde mellom 30 % og 40 % av allmennlegene, hadde følgende karakteristika: «Fastlønnede leger bruker mindre andeler av arbeidstiden sin til kurativ praksis. De behandler færre pasienter per tidsenhet og bruker laboratoriet mindre. Erfaringene med fastlønn kontra stykkpris i norsk allmennmedisin trekker entydig i retning av at næringsdrivende allmennleger er mer stabile over tid enn fastlønnede allmennleger» (2). Vi bør vel ikke gå baklengs inn i fremtiden med 1970 – 80-årene som mål?
To grupper er aktuelle informanter: legmenn /eksterne aktører og fastlegene selv. Den siste gruppen vet nok mest om hva de bedriver, men har dessverre ikke systematisert sin spesifikke kunnskap om seg selv på nasjonalt nivå. Jeg kan heller ikke finne relevant forskning på eller virksomhetsanalyser av fastlegeordningen i regi av våre fire allmennmedisinske forskningsenheter eller foreningsleddene. Pussig nok er det KS som senest har fremsatt betimelige krav i følgende analyse fra Agenda Kaupang 2016 (3).
Trepartssamarbeidet med staten og norske kommuner godkjenner årlig Normaltariffen på velferdsstatens vegne hvert eneste år. Er det perverst? Ved hjelp av flere datakilder kunne forskere ved BI (4) også vise at registerdata inneholder systematiske målefeil som har forledet tidligere forskning. Rapporten inngår i Norges forskningsråds evaluering av fastlegeordningen. En av de grovere målefeilene må være påstanden i lederartikkelen at yngre leger flykter fra fastlegeordningen. Et apropos kan avslutningsvis være denne referansen Hvorfor jeg flykter fra unge leger (5). Brean kan kanskje ha blandet påstanden sammen med denne flukten fra distriktene (6).
