I en viktig kronikk om overdiagnostikk skriver Roksund og medarbeidere at koblingene mellom sykdomsdiagnoser og velferdsgoder også bør debatteres (1). Som trygdemedisinsk forsker vil jeg bidra til slik debatt ved å hevde at Nav kan basere seg på funksjonsevnevurderinger ved å nedtone diagnosers betydning. Men en forutsetning er at legene har det blikket som Cassell beskriver slik: «The knowledge of disease, medical science, and the technology of medicine remain crucial but not central. Persons are central, as are knowledge of persons and their functioning and knowledge of what is required to restore them to agency given whatever impairments remain» (2). Cassell anbefaler sine legekolleger å ta i bruk det begrepsapparatet som WHO har utarbeidet for å beskrive menneskets funksjonsevne, som kropp, aktør og som deltaker i samfunnet (3).
To helt forskjellige funksjonsevnemodeller blir debattert i internasjonal trygdemedisin (4). Den ene er biomedisinsk uførhetsmodell. Den beskriver sykdom/skade som årsak til vesentlig redusert funksjonsevne. En funksjonshemning blir ansett for i hovedsak å være knyttet til sykdom/skade. Diagnosen har overordnet betydning. Personen selv beskrives kun som atomisert organisme. Biomedisinsk uførhetsmodell har vært trygdens stadfestede modell og viktigste hjelpemiddel for å merke dem som skal få sikret sin inntekt med trygd.
Den andre modellen kalles evnebasert helsemodell (4). Den er utviklet innen rehabilitering og attføring, mye i regi av WHO (3). Denne modellen beskriver funksjonsevne relasjonelt, knyttet til personen i kontekst. Følgende komponenter inngår: å være aktør i eget liv, den sosiale verden (og hvilke hindre og muligheter som finnes i den, arbeidslivet inkludert), målene som bruker/pasient kan trekke seg mot sammen med hjelpere og endelig evner, ferdigheter og kompetanse og hvordan disse kan videreutvikles.
Vesentlig og varig redusert arbeidsevne er et fenomen som ikke er direkte knyttet til diagnose. For å sikre inntekt kan et vilkår om funksjonshemning erstatte sykdom, for eksempel «vesentlig og varig aktivitetsbegrensning».
Medisinsk og juridisk er det mulig å erstatte biomedisinsk uførhetsmodell med evnebasert helsemodell i Nav. Et slikt skifte vil føre til mindre trykk fra Nav om diagnoser. Både leger og Nav kan konsentrere seg om reelle utfordringer når det gjelder pasienters hverdagslige funksjonsevne og deltakelse på sosiale arenaer.
