Overlevelse og seneffekter etter lymfombehandling

Lymfompasienter som får høydosebehandling med stamcellestøtte har høyere dødelighet enn normalbefolkningen, men overlevelse bedres for hvert år pasientene fortsatt er i live.

Knut Halvor Bjøro Smeland. Foto: Per Marius Didriksen

Det finnes mye dokumentasjon på seneffekter etter lymfombehandling generelt, men vi vet lite om langtidseffekter etter høydosebehandling med stamcellestøtte. I mitt doktorarbeid gjennomførte vi en nasjonal etterundersøkelse av alle voksne lymfompasienter som fikk høydosebehandling med stamcellestøtte i Norge 1987 – 2008 (n = 728). Avhandlingen vektla betinget overlevelse, økt dødelighet og hjertesvikt etter denne intensive og ressurskrevende behandlingen.

Tiårsoverlevelsen etter høydosebehandling med stamcellestøtte var 63% for Hodgkins lymfom og 52% for non-Hodgkins lymfom. Sammenlignet med normalbefolkningen var dødeligheten 6 – 18 gamger forhøyet, avhengig av lymfomtype. Betinget overlevelse bedret seg for hvert år, og etter ti år var dødeligheten ikke økt for noen av lymfomtypene. Residiv var den vanligste dødsårsaken, etterfulgt av sekundærkreft.

Av 274 overlevende som ble undersøkt med ekkokardiografi, hadde 11 % manifest hjertesvikt og ytterligere 5 % hadde asymptomatisk redusert ejeksjonsfraksjon. Sammenlignet med kontrollpersoner ga dette syv ganger økt risiko, som var relatert til tidligere strålebehandling og kjemoterapi.

Våre funn kan brukes til pasientinformasjon og planlegging av oppfølging for lymfomoverlevere. Betinget overlevelse gir mer relevant informasjon om prognose for kreftoverlevere enn tradisjonelle overlevelsesanalyser. Den høye forekomsten av hjertesvikt gir grunnlag å diskutere om enkelte høyrisikogrupper bør tilbys mer systematisk oppfølging enn de får i dag.