Studier av alkoholpåvirket kjøring i kjøresimulator

Validiteten og sensitiviteten til en kjøresimulator er god ved studier av ruspåvirket kjøring, med grad av vingling i kjørebanen som primært utfallsmål.

Arne Helland. Foto: Privat

Kjøresimulatorer kan brukes til å undersøke effekten av legemidler og rusmidler på kjøreatferd og trafikkrisiko. Slik anvendelse forutsetter at testene i kjøresimulatoren har tilstrekkelig validitet og sensitivitet. Det er derfor anbefalt å teste resultatene fra kjøresimulatoren opp mot ekte kjøring på vei eller bane, under påvirkning av en testsubstans med kjent effekt på kjøreevnen.

I min avhandling beskrives resultatene fra en valideringsstudie hvor vi undersøkte effekten av alkoholnivåer opp til 0,9 promille på kjørerelaterte utfallsmål, både under virkelig kjøring på en lukket testbane og i en kjøresimulator som etterlignet forholdene på testbanen. Grad av vingling i kjørebanen hadde høyest sensitivitet for alkoholeffekter i begge testmiljøene, og viste størst grad av samsvar mellom kjøresimulatoren og banekjøringen. Simulatorsyke er vanlig i simulatorstudier, og oppstår grunnet manglende samsvar mellom syns- og bevegelsesstimuli. Blinding av intervensjonen er viktig i eksperimentelle studier, men vanskelig å oppnå med alkohol. Vi fant imidlertid ingen holdepunkt for at simulatorsyke eller forventninger om ruspåvirkning påvirket grad av vingling.

Arbeidet gjør det mulig å bruke kjøresimulatoren i studier av ruspåvirket kjøring, og bekrefter at grad av vingling er et gyldig, sensitivt og robust utfallsmål i slike studier.