I en debattartikkel peker Ø. Kristensen & A. Mlodozeniec på at THC-innholdet i cannabisbeslagene har økt de senere årene, og ser dette i sammenheng med et økt antall pasienter som søker behandling (1). Selv om det er usikkerhet rundt årsakssammenhengen, tilsier noe forskning at det er riktig å advare mot sterk cannabis (2). Selv om det fantes sterk cannabis tidligere også, har gjennomsnittsmålinger av beslag gått opp blant annet fordi det nå er en større andel sinsemilla (hunnplanter uten frø) i beslagene (3).
Narkotikapolitikk er ikke bare et spørsmål om et stoff er farlig eller ikke. For å sitere professor Wayne Hall: «We should reject this policy simplification because it does not follow that cannabis use should be prohibited simply because it harms some users. Those who support cannabis prohibition also need to show that criminal penalties are the best way to discourage cannabis use and decrease the harms that it causes, and that the social costs of using the criminal law to deter people from using cannabis are worth bearing.» (4)
Foruten hensynet til medmenneskelige forhold slik som frihetsberøvelse og stigmatisering er forbudet også en betydelig utgiftspost. I en artikkel i Morgenbladet la Sigve Indregard og Askild Matre Aasarød fram et uhøytidelig narkoregnskap som viste at ca. 5 milliarder kroner kunne bli spart årlig dersom vi innførte et regulert marked for rusmidler (5). Forbudspolitikken er vanskelig å forsvare når vi ser hva tilgjengelig forskning sier: «Cannabis control policies, whether liberal or draconian, seem to have little influence on the prevalence of consumption.» (6)
I programmet Folkeopplysningen har man gjort en fenomenal jobb med å forklare statistikk og vitenskapelige metoder på en underholdende måte. I disse postfakta-tider er det viktigere enn noen gang å ha en vitenskapelig tilnærming til læring når vi bombarderes av motstridende informasjon. I programmet om cannabis gjør Folkeopplysningen en del forenklinger, men sett i lys av hvor komplisert det totale bildet er, vil jeg si de kommer godt ut av det. Sammenligningen med alkohol og andre stoffer fungerer godt, fordi folk flest kan relatere til alkohol. De kan dermed anslå skadepotensialet til andre stoffer uten dyptgående kunnskap i medisin.
