Sofia Olsen og medarbeidere drøftet nylig spørsmålet om samtykke ved registerststudier uten intervensjoner. Eksempelet var en studie om risiko for tarmkreft hos personer som tidligere har fått fjernet adenomer i tykktarmen. Informasjonsbrevet førte til en del engstelse. Problemet vil løse seg ved bedre informasjon mener Frederik Kragerud Goplen i sitt tilsvar. Han legger ansvaret på forskerne, men det er for enkelt. Vi må være realistiske nok til å innse at tusenvis av brev om adenomer vil skape en del bekymring, uansett brevets formuleringer og forskerens tilgjengelighet på telefon eller mail. Adenomet kan for eksempel være glemt eller fortrengt. Fasiten på hvordan man best ivaretar pasienters velferd og integritet i denne saken er ikke åpenbar. Et viktig prinsipp i Helsinkideklarasjonen er å informere om forskning på pasienters helseopplysninger, men i Norge blir vi jo forsket på alle sammen. Det starter allerede ved fødselen med Medisinsk fødselsregister som skal «drive, fremme og gi grunnlag for forskning…». Det fortsetter med Nasjonalt vaksinasjonsregister, Reseptregisteret, Kreftregisteret, Hjerte- og karregisteret og ytterligere 12 sentrale helseregistre før det hele avsluttes med Dødsårsaksregisteret – uten noen reservasjonsrett. Sofia Olsen og medarbeidere reiser etter min mening en viktig debatt som jeg håper de etiske komiteer vil gå inn i. Hvordan kan man best kan forvalte samtykkekravet i registerstudier uten noen form for intervensjon. Hvordan unngå at det beste blir det godes fiende i balansen om velferd og integritet?
