Det er uvanlig at tidsskriftets redaktør bevilger seg selv spalteplass til å fremme egne synspunkter på det historiske, filosofiske og vitenskapelige grunnlaget for et fagområde, slik K. Slagstad gjør i Tidsskriftet nr. 6/2017 (1). Velger man å gjøre det, er det i så tilfelle viktig å være forsiktig med for kategoriske påstander om kunnskapsstatus, særlig når man bruker slike påstander som grunnlag for å forklare at fagpersoner har ulike syn på behandlingstilbud.
Når Slagstad anfører at vi har begrenset kunnskap om årsaker til psykiske lidelser, kan det for noen leses som man har mer kunnskap om årsaken til somatiske sykdommer som f.eks. kreft, migrene eller irritabel tarm. Det stemmer ikke slik jeg kjenner kunnskapsfronten. Kunnskapen om genetiske, fysiologiske og biokjemiske endringer ved alvorlige psykiske lidelser som bipolare lidelser og schizofreni er fullt på høyde med hva vi vet om mange såkalte somatiske sykdommer. Ved bipolare lidelser (2) og schizofreni (3) vet vi f.eks. at det er tale om systemsykdommer i betydningen av at det ved slike sykdommer eller lidelser er endringer i en rekke ulike kroppsfunksjoner og organer, ikke bare i sentralnervesystemet. Det innebærer bl.a. forøket forekomst av en rekke legemlige sykdommer som stoffskifte-, hjerte- og kar og lungesykdommer.
I motsetning til Slagstad mener jeg også at dagens kunnskap om alvorlige psykiske lidelser har hatt – og har fortsatt – betydning for utviklingen av nye diagnostiske metoder samtidig som kunnskapen har medført øket forståelse for betydningen av psykososiale behandlingstiltak på samme måte som kunnskapsutvikling innen somatisk medisin har vist betydningen av tillegg av psykososiale behandlings- og rehabiliteringstiltak for optimalt behandlingsresultat.
Diskusjonen om og i hvilken grad man skal ha egne avdelinger for medisinfri behandling av alvorlige psykiske lidelser som bipolare lidelser og schizofreni handler derfor etter mitt syn ikke nødvendigvis om ulikt vitenskapssyn, men kanskje mer om hvilke etiske implikasjoner man trekker av dagens forskningsbaserte kunnskap med tanke på behandlingstilbud. Jeg tror at en pro et contra-debatt basert på slike premisser vil være mer fruktbar enn å trekke hele kunnskapsgrunnlaget til et fagområde i tvil som en premiss for debatten.
