Vi ble invitert til å skrive en kommentarartikkel i forbindelse med en pågående debatt om medikamentfrie sykehusposter for psykosepasienter, hvor vi redegjorde for kunnskapsgrunnlaget og fremsatte vårt syn (1). Til vår overraskelse har samme redaktør i samme nummer av Tidsskriftet en etter vår oppfatning polemisk leder hvor han fremsetter et motsatt syn. Vi håper ikke at dette er i tråd med offisiell politikk fra Tidsskriftet. I tillegg virker redaktøren å mangle kunnskap på feltet, og fremsetter påstander som er lite gjennomtenkte og prinsipielt diskutable for en redaktør i et medisinsk tidsskrift.
Helsevesenet i Norge skal følge nasjonale retningslinjer med mindre disse er åpenbart utdaterte. Disse retningslinjene baseres på prosesser som inkluderer brukere og har prosedyrer for behandling av tema hvor det er lite evidens. Redaktørens innlegg kan fremstå som han mener at vi ikke skal følge slike retningslinjer, og at faglig innhold i helsevesenet skal bestemmes av politisk ledelse og pressgrupper. Vi mener at det først må igangsettes forskning på den aktuelle problemstilling for å sjekke effekt, før det settes i verk nye, udokumenterte tiltak. Redaktøren fremmer et motsatt syn.
Vi mener det er nok kunnskap i psykiatrien til å drive evidensbasert på flere felt. Redaktøren fremsetter påstander om mangel på kunnskap i psykiatrien, mye begrunnet ut fra filosofiske betraktninger og personlige holdninger. Tidsskriftets redaktør fremstår støttende til at innføring av flere tiltak som ikke er kunnskapsbasert vil hjelpe et fag med kunnskapsmangel. Det er meget betenkelig.
I lederen kommer det også frem holdninger og verdivurderinger som er uheldige. Innholdet kan forstås som om de som støtter kunnskapsbasert behandling i psykiatrien er mindre ydmyke, dvs. at de ikke er på pasientenes parti. Det er nettopp de alvorligst syke vi er spesielt opptatt av, og de har krav på det som til enhver tid er den beste evidensbaserte behandling.
Vi er klare på at psykofarmaka gir bivirkninger, at det er mye feil bruk av medikamenter til pasienter med psykiske lidelser generelt, og det finnes åpenbare forbedringsmuligheter. I tillegg er det ingen tvil om at pasienten selv skal bestemme hva de vil motta av behandling, inklusive medikamenter. I det ordinære helsevesenet finnes det tilbud til personer med psykoselidelser som ikke bruker antipsykotika. Men basert på kunnskap i feltet er dette ikke noe som vi generelt vil anbefale. For de aller fleste pasienter med psykoselidelse er det snakk om både medikamenter (i lave doser på riktig tidspunkt og med riktig varighet) og psykososial behandling.
Dogmer og kunnskapsløs behandling tilhører fortiden i psykiatrifeltet. Derfor er det betenkelig at det dukker opp i en lederartikkel av medisinsk redaktør i Tidsskriftet.
