Jeg takker Ketil Slagstad for et reflektert innlegg med faglig og etisk viktige innspill knyttet til medisinfrie tilbud. Idet både Malt og Røssberg og medarbeidere som et slags «argument» mot mye av innholdet i teksten påpeker at Slagstad er medisinsk redaktør, vil jeg påpeke følgende: I tillegg til å være et medlemsblad for Den norske legeforening, skal Tidsskriftet, i henhold til lover for Den norske legeforening, ha som sine målsettinger å være et organ for medisinsk utdanning som stimulerer til faglig vedlikehold og fornyelse for legen som kliniker; å stimulere til medisinsk forskning og fagutvikling; å bidra til holdningsdanning hos leger ved å videreutvikle etiske og kulturelle idealer i den medisinske tradisjon og ikke minst: å fremme helsepolitisk debatt (1).
Jeg vil hevde at Slagstad nettopp tar Tidsskriftets målsettinger og rollen som medisinsk redaktør på alvor, idet han i lys av Røssberg og medarbeideres innlegg tilfører flere perspektiver. Slik åpner han opp for ulike syn og innfallsvinkler. Jeg er glad for at Tidsskriftet ikke lar seg styre av faglig berøringsangst og misforstått kollegial lojalitet, men tar denne debatten offentlig. At temaet innebærer store faglige uenigheter er ikke ukjent, og det bør være i medisinfagets interesse at dette kommer til syne i Legeforeningens tidsskrift. Det er i stor grad i offentlighetens interesse.
Utover dette har jeg en kommentar knyttet til noe Slagstad kommer inn på mot slutten av sitt innlegg. Han spør: «Gitt at pasienten er samtykkekompetent og gir uttrykk for et klart ønske om ikke å bli medisinert, hvorfor skal vi da ikke lytte til det?» Min respons er at det skal lyttes uavhengig av om helsepersonell anser personen samtykkekompetent eller ei. Jeg viser til FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) (2). Dette er en menneskerettskonvensjon som Norge har forpliktet seg på, og den er relevant i debatten om medisinfrie tilbud, selv om Norge ennå ikke har tatt de nødvendige grep i implementeringen av konvensjonen. Konvensjonen peker fremover; motstanden mot medisinfrie tilbud peker etter min mening bakover. Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser trenger adgang til å utforme juridisk gyldige forhåndserklæringer med tanke på eventuelle situasjoner der man ikke klarer å gjøre seg forstått av omgivelsene, som omtalt i punkt 17 FNs konvensjon (3). Dette burde for lengst ha vært på plass (i tillegg til at loven om psykisk helsevern for lengst skulle vært fjernet). En slik forhåndserklæring er ikke minst aktuell hvis man kommer i situasjoner der man av helsepersonell anses psykotisk og ikke samtykkekompetent, begge CRPD-stridige kriterier for fratagelse av rettslig handleevne. Også i slike situasjoner skal man kunne ha full trygghet for at man ikke blir utsatt for medisinering mot sin vilje.
