Dr. Nakken beskriver i Tidsskriftet nr. 7 – 8/2017 et av legelivets paradokser med økende subsubspesialisering i dagens medisin: Jo flinkere man blir i noe, desto mindre kan man brukes til (1). På EEG-seksjonen på Spesialisykehuset for epilepsi påberoper vi oss helt riktig en viss spisskompetanse. Vi har som kliniske nevrofysiologer subspesialisert oss på EEG og deretter subsubspesialisert oss på EEG ved epilepsi. På veien dit har nok ikke mange av oss fått med seg mye fra det siste innen epigenetikk, antibiotikaresistens eller transrektal tonsillektomi for den saks skyld. Dette er ikke en ønsket situasjon. Vi skulle gjerne kunnet litt om alt og hatt det store overblikket Nakken etterlyser. Men det er krevende å være både spiss og bred på én gang. Kun få av oss blir en spydspiss. Man ender lett opp som flat trekant i forsøket De fleste av oss ender derfor med et valg om å bli gode i å være brede eller spisse.
Vi skvises ytterligere av våre nevrologkolleger og barnelegekolleger med forespørsler om ikke noen av oss kan «spisse» oss ytterligere for eksempel med å jobbe bare med å utrede pasienter til epilepsikirugi. Så vi prøver nå så godt vi kan å tilpasse oss og subsubsubspesialisere oss i de generaliserte epilepsiene på den ene siden og «spikene» til de fokale epilepsiene på den andre siden.
For tiden har vi en svensk vikar hos oss som har gitt oss faglig påfyll på hva som skjer innen spikologien på kontinentet. Det er den midterste tredjedelen av spikene som for tiden er hottest når dipolene til epikirurgipasientene skal kildelokaliseres. Han har derfor subsubsubsubspesialisert seg på denne biten av spikene.
Så langt som svenskene har vi altså ikke kommet ennå, men vi jobber altså med å legge kvisten litt høyere. Men hva vi eventuelt kan brukes til den dagen vår mikrosubspesialiserte kompetanse på EEG utkonkurreres av noen nanosubspesialiserte nevroradiologer, tør vi dog ikke tenke på.
