I artikkelen «Psykodynamisk behandling virker» rapporterte K. Slagstad fra en metaanalyse som viste at psykodynamisk psykoterapi var like effektivt ved psykiske lidelser som andre dokumentert effektive behandlingsformer.
Jeg finner det interessant å følge med på denne type artikler. I lengre tid har vi vært vitne til utsagn som ligner på noe vi finner i også denne artikkelen, altså at virkningen av de ulike terapimetodene har så likt utfall, statistisk sett. Det får meg til å tenke at det er på tide å zoome ut, og se på hva vi driver med i en videre kontekst. Det virker som vi går i ring og ikke lenger klare å skille det ene fra det andre. En kunstmaler tar ofte noen steg tilbake for å få oversikt over hva han har gjort mens han konsentrerte seg om detaljer på nært hold. På samme måte trenger forskningen av og til å friske opp sitt syn ved å se på større sammenhenger.
Foran enhver vitenskapelige undersøkelse ligger det en hypotese. Hypotesen er i seg selv ikke vitenskapelig, den er full av våre forventninger og basert på våre tidligere erfaringer. Her ligger en stor potensiell kilde til bekreftelsesforstyrrelser (confirmation bias). For meg virker det som det er på høy tid å se på terapimetodene med nye øyne, og å utvide perspektivet slik at vi etter hvert kan avsløre hvilke tidligere grunnantakelser som ligger til grunn for alle de tilsynelatende like utfallene.
