7. juli 2017 stemte 122 av FNs medlemsland for en fremforhandlet avtaletekst som utvetydig gjør atomvåpen ulovlige. Bare ett Nato-land – Nederland – deltok i forhandlingene, men var til sist også det eneste landet som stemte imot forslaget. Norge deltok verken i de forutgående forhandlingene eller i stemmegivningen.
Vedtaket er et resultat av initiativet for å stemple kjernefysiske våpen som illegitime og i strid med humanitærretten (1). Tidligere er andre masseødeleggelsesvåpen blitt forbudt i lignende avtaler: biologiske våpen i 1972 og kjemiske våpen i 1997. Videre ble det enighet om et forbud mot landminer i 1999 og mot klasevåpen i 2010, begrunnet i disse våpentypenes ikke-diskriminerende og inhumane virkninger. Tiden var derfor etter manges mening overmoden for et forbud mot atomvåpen, en våpentype som er i en særklasse når det gjelder skadevirkninger på mennesker, samfunn og miljø (2).
Atomvåpenforbudet ble drevet igjennom av en koalisjon av organisasjoner og interessegrupper fra sivilsamfunnet, i tett samarbeid med en kjernegruppe av stater. International Campaign to Abolish Nuclear Weapons har spilt en nøkkelrolle i denne prosessen. Kampanjen ble opprettet i 2007 av den australske legeforening for forebygging av krig. I dag har International Campaign to Abolish Nuclear Weapons mer enn 450 partnerorganisasjoner i 100 land, hvorav 45 i Norge (3).
Motstanden mot atomvåpen tok utgangspunkt i kjernevåpnenes humanitære skadefølger, som det ikke finnes noen effektiv beredskap mot. Dette er samme budskap som leger over hele verden har fremført siden 1980, da International Physicians for the Prevention of Nuclear War ble stiftet (1, 4). Én enkelt atombombe kan drepe og skade hundretusener av mennesker gjennom den kombinerte virkningen av termisk og radioaktiv stråling samt selve sprengkraften (2, 5).
Miljøkonsekvenser
I tillegg har man i de senere år fått vitenskapelig dokumentasjon om globale miljømessige konsekvenser av selv en «begrenset» atomkrig. Bruk av under 1 % av verdens nåværende kjernefysiske arsenal i en tenkt regional atomkrig mellom India og Pakistan vil for eksempel senke den globale temperaturen så mye og så lenge at inntil to milliarder mennesker vil kunne dø av matmangel (6, 7).
De humanitære konsekvensene av atomvåpen har vært tema for en serie internasjonale konferanser, hvorav den første fant sted i Oslo i 2013. Den internasjonale Røde Kors-bevegelsen har siden 2011 arbeidet for å forby atomvåpen, også med henvisning til humanitærretten (8).
World Medical Association har ved flere anledninger, sist i 2015, oppfordret alle nasjonale legeforeninger til å jobbe for eliminering av atomvåpen, noe Den norske legeforening ved flere anledninger har fulgt opp. World Medical Association har også, i samarbeid med andre organisasjoner, gitt innspill til forhandlingene om den nylig vedtatte avtalen om forbud (4).
Her i landet har Norske leger mot atomvåpen sammen med andre drevet kampanjevirksomhet rettet mot befolkningen og beslutningstakere, gjennom International Campaign to Abolish Nuclear Weapons Norge og ved egne utspill (9). Norske myndigheter fikk i 2016 fra Norske leger mot atomvåpen Medisinsk appell om å forby og eliminere atomvåpen, med signaturene til 1 000 norske leger og legestudenter (10). Organisasjonen har videre nylig produsert faktaheftet Ufattelige lidelser – hvorfor atomvåpen må forbys, der de medisinske argumentene for avskaffelse av kjernevåpen beskrives (2).
Det er svært tilfredsstillende å konstatere at det første store målet, en avtale om et forbud mot atomvåpen, nå er en realitet. Selv om atommaktene og land i allianse med disse så langt har motarbeidet forbudet, vil forbudsavtalen legge et juridisk og moralsk press på atomvåpenstatene for å få til reell kjernefysisk nedrustning. Forbudsavtalen er et viktig skritt på veien mot en tryggere verden fri for atomvåpen.
