Dag Bratlid skriver at en del uheldige sider ved pasientskadeordningen «antakelig kan forklares ved fravær av medisinsk kompetanse i den sentrale ledelsen, noe som medfører at juridiske forhold som formell kompetanse og lovverk ofte blir vektlagt fremfor medisinske problemstillinger». Det er jeg enig i. Dessverre er slike åpne debatter vanskelige når en ikke får brette ut konkrete pasienterfaringer og gi publikum mulighet til selv å vurdere hva som er rett og rimelig. Det blir for mye rom til å «ikke kjenne seg igjen» i det bildet som tegnes.

Vi bør være glade for å ha en pasientskadeordning. Det er det få land som har. Men – det må ikke bli en sovepute. Ordningen bør forbedres.

Lever vi opp til intensjonene med pasientskadeordningen?
• Ordningen skulle gjøre det lettere for pasienter å fremme klage uten å henge ut enkeltpersoner – særlig for pasienter i avhengighetsforhold til dem som yter helsetjenester.
• Ordningen er finansiert av staten, dvs. gratis for pasientene for å unngå eller begrense økonomiske konsekvenser av å klage.
• Det skulle være nok å påvise at det er begått feil uten å påpeke hvem som har begått feilen.
• Ved å senke terskelen for å klage og akseptere at vi gjør feil, skulle ordningen bygge opp en kultur for å lære av feil.
Det korte svaret på om vi har levd opp til intensjonene er «tja». Vi bør forbedre oss – spesielt på det siste punktet.

Tolkes lovverket på en måte som folk forstår og aksepterer?
De viktigste punktene i pasientskadeloven er:
• §2. Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes:
a) Svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes.
Pasientskadeordningen er helt avhengig av at de som oppnevnes som sakkyndige, gjør riktige vurderinger av sannsynligheten for «svikt». Medisin er ingen eksakt vitenskap, men av og til foreligger det objektive tegn på svikt. Slike fakta bør veie vesentlig tyngre enn subjektive vurderinger. Det skjer ikke alltid.
• §2, tredje ledd. Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere.
I praksis kommer ikke dette punktet til anvendelse. Punktet bør enten fjernes – eller så må NPE og Helseklage få ny instruks om hvordan punktet skal fortolkes. Teksten bidrar til at pasienter, jurister og medisinske fagfolk blir forledet til å tro at pasientens klagesak står sterkt.
• §3, uoppklarte årsaksforhold. Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandling, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.
Teksten kan bare fortolkes som at «tvilen skal komme pasienten til gode». Slik er det ikke. Jeg tror prinsippet «tvilen skal komme pasienten til gode» hadde større gjennomslag for 10-15 år siden enn nå. Som ovenfor bør denne paragrafen enten fjernes eller det må gis nye instrukser. Alle instrukser bør være offentlig tilgjengelige.