Takk for kommentar. Jeg er enig i at jeg var utydelig på hvem loven opprinnelig var ment for. Med "barn" siktet jeg altså til Groningen-protokollen.

Hensikten med artikkelen var å vise at noen alltid ønsker mer. Jeg mener at det autonome veien er et klassisk tilfelle av skråplaneffekten. Selv om det er få som utnytter seg av denne metoden, så tror jeg den har oppstått fordi aktiv dødshjelp er lovlig. Altså, de som ikke faller innfor kriteriene vil finne andre metoder for å få smerten til å ta slutt.

Den autonome veien er som jeg skriver hovedsakelig ment for eldre som er trøtte av livet og derfor ikke har mulighet til å få aktiv dødshjelp. Jeg lurer på hva som skjer om det blir mulig for eldre som er trette av livet å ta sitt eget liv på statens regning. Min erfaring fra mitt arbeid med eldre er at mange føler at livet er tungt og ikke verdt å leve. Er svaret på dette å innføre en dødspille eller veilede dem i å ta sitt eget liv?

Når du skriver at døden kan være veien ut av «utålelig smerte», så åpner det opp for at veldig mange kan motta aktiv dødshjelp. Smerte er først og fremst en subjektiv følelse, og alle opplever smerte forskjellig. Skal loven da tilrettelegges for at alle de med uutholdelige smerter skal få aktiv dødshjelp? Dette betyr selvfølgelig ikke at alle kommer til å benytte seg av dette. Men er det en sjanse vi er villige til å ta?

Som antropolog er jeg nysgjerrig på hva dette sier om samfunnet vi lever i og hvilken retning vi bever oss i. Aktiv dødshjelp kan i teorien fungere ved hjelp av et godt utarbeidet lovverk, men etter min mening fungerer ikke det gjeldende regelverket i Nederland. Selv om folk er fornøyd fikk jeg høre gjentatte ganger at leger føler et press og mange føler seg diskriminert fordi de ikke får aktiv dødshjelp.

Før jeg dro på mitt fire måneder lange feltarbeid var jeg tilhengar av aktiv dødshjelp. Jeg tenkte:"Selvfølgelig må folk få bestemme selv." Men etter et par uker begynte jeg å tvile, for selv om NVVE «bare» er en organisasjon, så var de svært viktige i kampen for legaliseringen av aktiv dødshjelp. Etter endt feltarbeid hadde jeg snudd fullstendig. Jeg møtte holdninger som skremte meg, både mot leger som ikke ønsket å utføre eutanasi, og mot mennesker generelt.