Advokat Dagfinn Hessen Paust kommer med et nokså krast angrep på vår kronikk om hvor lenge effektene av cannabis varer.
Han åpner med en anklage om blanding av juss og medisin, men han gjør dette selv, og det er jo selve hensikten med innlegget vårt. Vi lar derfor dette ligge. Noe av det han skriver i sitt innlegg er, slik vi ser det, riktig og reflektert, mens andre ting mener vi ikke har dekning i faglitteraturen. Vi vil her trekke fram følgende:
For det første hevder Paust at trafikkfarlig påvirkning av THC ikke inntrer ved vegtrafikklovens straffbarhetsgrense. Vår kommentar er at det i praksis er umulig å fastsette en konsentrasjonsgrense der alle med lavere konsentrasjoner er upåvirket og der alle med høyere er påvirket. For noen følsomme personer vil det foreligge prestasjonsforringelse ved THC-konsentrasjonsgrensen på 0,004 µmol/liter på samme måte som ved 0,2 promille alkohol, mens flere og flere blir affisert ved høyere konsentrasjoner av begge rusmidlene.
For det andre står hans utsagn om at ekstrembrukere utvikler toleranse for cannabis effekter i kontrast til nyere forskning som ikke finner denne typen toleranseutvikling (1).
Noe av det han skriver ellers er ikke en kommentar til hva vi har skrevet, men en diskusjon av andre ting han mener vi burde tatt opp. Dette vil vi ikke kommentere og kanskje kunne Pausts innlegg videre stå ukommentert, men vi har lyst til å påpeke at han tillegger oss noen meninger vi ikke har eller har gitt uttrykk for i kronikken:
Paust skriver at «ifølge Mørland & Bramness tilsier dette at bruk oftere enn med 1–2 ukers mellomrom, bør medføre tilbakekall av førerretten etter vegtrafikkloven § 34». Vi har eksplisitt lagt vekt på ikke å være normative i det vi har skrevet, men har skrevet at en slik bruk KAN medføre tilbakekall av førerretten. Forskjellen mellom «bør» og «kan» er stor.
Videre skriver Paust: «Hva gjelder dem som røyker […] et par trekk om kvelden, kan det ikke ses dokumentert av Mørland & Bramness at disse har vedvarende trafikkfarlige blodverdier.» Vår kommentar er at vi ikke har skrevet dette i kronikken, at vi oppfatter dette som reductio ad absurdum og at vi selvsagt ikke mener dette.
Ut over dette takker vi for Pausts bidrag til debatt.
