Henrich Bille, et menneske å daglig forundre seg høyt med, utveksle og la tankerekker henge. Svar er ikke alltid opplagt. Han var åpen for mye Henrich og med en stoisk ro som preget et artig og temperaturfylt lite team med fem personligheter. Takker for utfordringen til å presentere kunstterapien som en metode koblet sammen med kognitivtenkning, ja leiken som endringsform, ved NEDS Congress i Helsinki. Uten Henrich hadde jeg aldri våget å dele det alternativet. Om han sto for alt skal være uvisst, men han støttet opp om og anerkjente også den teoretiske plattformen, implementerte den i behandlingen og lyttet når bilder ble delt. Uttrykket eies av utøveren og blir det ubevisstes talerør. Ingen kan korrigere uttrykket. Han lot det stå. At han delte fryden med latter og gledesutbrudd med meg da jeg kviskrer han i øret at The International Journal of Psychologhy ønsket å publisere artikkelen, ja det gledet mest. Fred over minnet til en stor mann. Jeg takker.