Per Olav Vandvik lederartikkel er en kommentar til en artikkel av Kaspersen og medarbeidere, med tittelen: ”Retningslinjer for behandling av sepsis”, i samme tidsskrift.
Kaspersen har undersøkt i hvilken grad norske sykehus har retningslinjer for sepsisbehandling, og sammenliknet innholdet i de lokale retningslinjene med anbefalingene i nasjonal retningslinje for antibiotikabruk i sykehus. Studien viser at det er store forskjeller mellom ulike sykehus, og på flere sentrale punkter, som valg av antibiotikum, bruk av pressor og valg av intravenøs væske, er det flere sykehus som avviker fra nasjonale anbefalinger. Det er selvfølgelig ikke godt nok.
For å lage gode nasjonale standarder anbefaler Vandvik GRADE-metodikken, som nå er foretrukket kvalitetsverktøy både for nasjonale og internasjonale retningslinjer. Dette slutter jeg meg til. Men i samme avsnitt advarer Vandvik mot Kaspersens referanser til Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL) – for, sitat: «oppslagsverk har ikke status som nasjonale retningslinjer, og oppfyller heller ikke sentrale standarder for troverdighet.»
Som redaktør for Norsk Elektronisk Legehåndbok må jeg kommentere på dette. For det første er det ikke riktig at Kaspersen refererer til Norsk Elektronisk Legehåndbok, men har tre referanser til Legemiddelhåndboken. For det andre er det riktig at Norsk Elektronisk Legehåndbok, i likhet med andre medisinske oppslagsverk, selvfølgelig ikke har status som nasjonal retningslinje. I vår redaksjon ser vi det derimot som en viktig oppgave å formidle nasjonale retningslinjer, og gjøre innholdet lett tilgjengelige for våre brukere, som blant annet omfatter mer enn 95% av alle fastlegene I Norge. Vi har til og med løsninger som gjør at innholdet automatisk oppdateres ved endringer i retningslinjene. Troverdigheten vår blir på samme nivå som kvaliteten på retningslinjene.
Etter min mening skyldes den sviktende kvaliteten på sepsisbehandling i norske sykehus ikke mangel på god retningslinje, men mangelfull implementering. På Helsedirektoratets hjemmesider er retningslinjene vanskelig tilgjengelige, og tunge å lese. Skal retningslinjer ha ønsket effekt på folkehelsen, må de i det minste løftes ut og vises fram og gjøres tilgjengelige. Og der er vi som lager medisinske oppslagsverk, som for eksempel Norsk Elektronisk Legehåndbok, en viktig og frivillig påmeldt og gratis samarbeidspartner for de offentlige myndighetene.