Skal jeg som fastlege fungere i jobben må jeg ha trygge, gode rammer rundt meg. Det betyr flinke medarbeidere, gode lokaler og kolleger som tar vare på hverandre. Oppgavene i allmennpraksis øker og vi opplever stort press. Det tette samarbeidet med legesenterets psykologer og fysioterapeuter er en ressurs. Jeg er med i første møte med psykolog, det bidrar til å overføre trygghet og tillit. I en tid der DPS i liten grad kan hjelpe våre pasienter, er enkel, ubyråkratisk tilgang til lokal kompetanse viktig.
Jeg får innblikk i mange menneskers plager og problemer og deres rammer for løsning. Som fastlege kommer du helt innpå mennesker, usminket og ærlig. Går vi inn i historier og plager, gir det oss både forståelse og ydmykhet - noe som er en viktig forutsetning for å kunne hjelpe.
At mennesker kan dele sine innerste tanker med meg, og at vi felles kan lete etter løsninger er en hovedmotivasjon. Mange av problemene vi møter er i skjæringspunktet mellom fag og levd liv. Det å kjenne folk over tid, opp og nedturer, alvor og bagateller er hele essensen i allmennpraksis. Samspillet mellom helsevesenets ulike nivå, der generalisten kjenner mennesket og spesialisten kjenner sykdommen, er en styrke ved den norske modellen. I dag trues denne.
Tar vi ikke vare på oss selv og våre medarbeidere feiler vi. Fredager samles vi etter siste pasient, spiller jazz, noen bader, og vi sørger for at de frosne får varmen i kroppen, før vi tar helg. Våre felles hyggelige aktiviteter bidrar til at vi trives godt og det gir god pasientbehandling!
Se videointervju her: legeforeningen.no/derfor
