Innsatsen mot spredning av meticillinresistente gule stafylokokker er viktig, men tiltakene må evalueres.
En hovedoppgave i smittevernarbeidet i Norge er å hindre spredning av multiresistente bakterier i sykehus og kommunale helseinstitusjoner. Innsatsen har i mange år vært rettet mot meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA), den første av flere problembakterier som truer med å få fotfeste i våre helseinstitusjoner.
Infeksjoner forårsaket av MRSA-smitte gir økt morbiditet og mortalitet og utløser høye kostnader (1, 2). På verdensbasis utgjør slike infeksjoner et stort helseproblem, selv om forekomsten i vestlige land er synkende. Nederland og Norden har alltid hatt lav MRSA-forekomst, noe som antas å skyldes en aktiv «search and destroy»-strategi, dokumentert ved flere studier, særlig i Nederland (3). I Norge ble MRSA-bakterier påvist i 1,6 % av innsendte blodkulturer og spinalvæsker med gule stafylokokker i 2017 (4), mens årlig antall individer registrert med MRSA-bærertilstand økte fra 205 i 2005 til 1 463 i 2016 (5). MRSA har heller ikke fått etablert seg i norske dyrebesetninger (5).
«An ounce of prevention is worth a pound of cure» var rådet fra Benjamin Franklin til branntruede innbyggere i Philadelphia i 1734 (6). Dette rådet har gyldighet for mange typer forebyggende arbeid, også norsk smittevern per 2018. Smitteverntiltak oppleves til tider som hemmende for pasientbehandlingen, og medfører ofte betydelige utgifter. Kostnadene skal ikke hindre gjennomføringen av nødvendige tiltak, men alle som arbeider innen smittevern, bør være seg sitt ansvar bevisst for bruk av felles ressurser ved at «hvert gram med forebygging» veies på gullvekt.
Bakken Jørgensen og medarbeidere presenterer i Tidsskriftet en betydningsfull vareopptelling, der screening av ansatte rundt uventede MRSA-tilfeller hos pasienter i sykehus i perioden 2012–15 er evaluert (7). Over 10 000 ansatte ved 12 sykehus ble screenet. Kun 19 ansatte var MRSA-bærere av samme spa-type som indekspasienten, mens 12 ansatte var bærere av en ubeslektet MRSA-type. Forfatterne konkluderer med at nasjonale anbefalinger på dette området bør revideres og kriterier for screening innsnevres.
Noen vil sikkert reagere på betegnelsen «vareopptelling» om en meget god artikkel som dette (7). Uttrykket er bevisst valgt. Dette er ikke forskning, men bør heller ikke komme i kategorien «kvalitetsprosjekt», for en slik gjennomgang av hyppige forekommende og ressurskrevende aktiviteter burde være rutine i alle helseforetak. En mangel ved arbeidet til Bakken Jørgensen og medarbeidere er i så måte at det økonomiske aspektet ikke blir omtalt. Dersom slik screening var blitt foreslått som et nytt tiltak for dagens sykehusledere, typisk i form av et «business case» (sic), var nok utfallet gitt: Å avdekke MRSA-krysssmitte hos 19 ansatte gir en kostnad, svært konservativt anslått, på rundt 3,1 millioner kroner. Kalkylen legger bare til grunn en pris på 32 euro, tilsvarende om lag 300 norske kroner, per negative sett med dyrkningsprøver, basert på tall hentet fra en grundig nederlandsk screeningstudie (8).
«Du skal skrive ditt fag», formante Per Fugelli oss (9), og man kan legge til: «Og du bør måle det.» En svakhet ved materialet, som også forfatterne kommenterer, er at data ble fremskaffet på ulike måter, eller rett og slett ikke var tilgjengelig. Smittevernpersonell mangler altfor ofte tilgang til data som grunnlag for evaluering av egen virksomhet. Økende krav til datasikring og personvern skaper i tillegg unødige hindre for smittevernpersonell som har tjenestelige behov for kliniske data til sykehusepidemiologiske formål. Infeksjonsforebygging lider under dette i en grad som er betydelig underkommunisert. I lys av politiske ambisjoner om et europeisk lederskap for Norge innen e-helse (10) er et krav om bedre utnyttelse av verdifull digital informasjon på helseforetaksnivå rimelig.
Evaluering av ansattescreening bør være ett av flere temaer ved en påkrevet gjennomgang av vår nasjonale MRSA-veileder, sist revidert i 2009 (11). Andre temaer kan være faktisk gevinst av MRSA-screening ved innleggelse i sykehus, ulemper ved pasientisolering, utfordringer forbundet med MRSA-sanering hos fastleger og dokumentasjon av gjennomførte kontroller. MRSA-veilederen blir i praksis oppfattet som en retningslinje, og tiltak følges lojalt i våre sykehus. I en tid med økende utfordringer knyttet til bakterier med utvidet spektrum-betalaktamase (extended spectrum betalactamase, ESBL) og utbrudd av vankomycinresistente enterokokker i flere norske sykehus, må man nøye vurdere prioriteringen av begrensede ressurser.
