Det medfører riktighet at ordbruket er i forandring. At det ikke alltid er fordel er en annen sak. Det er nærmest ingen som i dag kaller prostata for blærehalskjertelen, selv om det norske navnet beskriver både beliggenhet og funksjon på en mye bedre måte. Også ordet fallesyke, som for så vidt bare beskriver en form for epilepsi, er byttet ut med krampeanfall og brukes ganske likeverdig som med epilepsi. Om diabetes ("flyte igjennom") er så mye bedre enn sukkersyke til tross for at man kan forsøte navnet med honningsøte ("mellitus") kan man trygt ha forskjellige meninger om. Føflekkreft beskriver på en glimrende måte forskjellen mellom en normal føflekk og en melanom, noe patologene ofte er bedre i enn både dermatologer og allmennleger. Jeg er enig i at man med fordel kan bruker fagbegrep i fagspesifikke sammenhenger. Men det er nok en kunst i seg selv å forklare faget til lekfolk, slik at de forstår hva slags sykdom de har og hvilken behandling som kan gi dem et godt liv. Det mener jeg er lettere på norsk enn på latin eller gresk. Det er det ikke så mange av - selv blant fagfolk - som forstår.