I pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl. § 4-3, 5. ledd) fremgår det at dersom pasienten mangler samtykkekompetanse og har en alvorlig sinnslidelse så kan undersøkelse og behandling av den psykiske lidelsen kun skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3 (dvs. tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, evt. uten døgn) - også ved samarbeid. Denne bestemmelsen kom i 2007 og er kontroversiell, samtidig som den trolig er ukjent for en del helsepersonell. Noen argument for denne bestemmelsen er mer rettsikkerhet (kontrollkommisjonene m.m.) og at en del av disse pasientene kan ombestemme seg raskt. Argumenter mot er ønsket om å redusere bruken av tvang, at definisjonen av tvang blir uklar når den inkluderer situasjoner med samarbeid, og at tvang noen ganger ikke er den klart beste løsningen. I sistnevnte tilfelle vil man stå uten hjemmel for å yte helsehjelp slik lovgivningen er i dag. Det er en uheldig situasjon. Det er også interessant at om det var en alvorlig somatisk lidelse, så ville det vært lovlig med frivillig helsehjelp (pbrl. § 4-6).

Dette påbudet om å bruke tvang i noen situasjoner med samarbeid har blitt aktualisert nå med de siste endringene i psykisk helsevernloven, siden mangel på samtykkekompetanse nå har blitt et kriterium for bruk av tvang i mange situasjoner også i psykisk helsevern. Dette har trolig medført at flere har blitt bevisst på spørsmålet om pasienten er samtykkekompetent eller ikke.

Mange vil nok hevde at dette er et eksempel på at "det som er ulovlig ikke alltid er galt". For de som er interessert i tvangstatistikk, er variasjonene i svarene vi fikk i vår undersøkelse en indikasjon på at bruken av tvang noen ganger kan variere selv om alle er like flinke til å få til et godt samarbeid med pasienten.