Jurister har lansert ordet "samtykkekompetanse" som et begrep som skal avklare alle vanskelige spørsmål rundt frivillighet og tvang. Dessverre er lovverket verken gjennomtenkt eller konsistent.

I følge helsepersonelloven § 4 skal pasientene gis "faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp". Etter psykisk helsevernloven § 1-1 skal helsehjelpen "så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett og respekten for menneskeverdet". Samtidig presiseres at "samtykkekompetanse er en forutsetning for behandling basert på pasientens samtykke (frivillig behandling)", jamfør forfatternes referanse til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Dette må gjelde både samtaleterapi, medisiner, dagtilbud eller en hvilken som helst annen form for behandling. Samtykkekompetanse er også en aktuell problemstilling i vergemålsloven. Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling skrev i en tolkningsuttalelse 21. mars i år om vergemålsloven §§20/33 at "hensynet til den enkeltes selvbestemmelse og integritet, som i så stor grad er vektlagt i forarbeidene, taler etter vårt syn med styrke for at man ikke kan tolke loven slik at når personen ikke har samtykkekompetanse, kan man se bort fra personens ønsker og vilje" (1).

Min kommentar var rettet mot det juridiske kaoset som helsepersonell må forholde seg til, og ikke spesielt mot forfatterne av artikkelen. Men jeg forventer nok at den faglige ledelsen ved Senter for medisinsk etikk både har erfaring med - og ser behovet for å problematisere - bruken av begrepet samtykkekompetanse som kriterium for å motta psykiatrisk behandling.

Litteratur
1. Regjeringen.no. §§ 20 og 33 - Vergemålsloven §§ 20 og 33 - samtykkekompetanse. 18/119 EP AMSL/bj. 20.3.2018. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-20-og-33---vergemalsloven--20-... (19.7.2018)