Morten Andreas Horn og Svein Aarseth fra Rådet for legeetikk er enig i at den hippokratiske ed ikke uten videre kan brukes mot dødshjelp, men påstår at ingen har brukt den slik. Aarseth svarte Tv2 i 2015 om dødshjelp at legeetikken har vært «helt klar» på dødshjelp siden Hippokrates sin tid (1), og skriver i en kronikk samme år at «den hippokratiske legeed forplikter legen til å ikke gi dødshjelp. Slik virksomhet er det motsatte av hva leger skal drive med» (2). Det er et mysterium hvordan Aarseth mener han ikke refererer til eden her eller at dette ikke blir unyansert.

Det nevnes ikke i uttalelsene at forbudet finnes sammen med et forbud mot kirurgi og abort, eller at forbudene handlet mer om frykten for fiasko og dårlig rykte enn etikk. Leseren får heller ikke vite at eden i liten grad har blitt brukt seremonielt og at det i så fall dreier seg om revisjoner der forbudene er fjernet. Særlig relevant, men likevel uteblitt, er den moderne og vedtatte versjonen, Genève-erklæringen, som ikke inneholder et forbud mot dødshjelp. Erfaringen vår er at ufaglærte og kollegaer ikke kjenner til disse omstendighetene. Vi fastholder således at dette har vært misvisende, og det hjelper ikke, som Horn ser ut til å tro, at representanter også har brukt andre argumenter. Et misvisende og dårlig argument blir ikke bedre av den grunn.

Den moderne legeed kan brukes på begge sider av debatten, og vi har ikke påstått at den gjør pasientens ønske til legens lov, slik Aarseth insinuerer. Det er ingen som mener det, og det er heller ikke slik dødshjelp blir praktisert. Det er en lang vei mellom kriminalisering av dødshjelp – støttet opp av strafferettslige sanksjoner – og å omgjøre pasientens ønske til en legefaglig plikt.

Til slutt vil vi kommentere «ikke-skade-prinsippet». Horn mener uttalelsene vi kritiserer lener seg vel så mye på dette som selve forbudet i den gamle eden. For det første finnes ikke prinsippet i den moderne legeeden. For det andre har prinsippet blitt brukt på begge sider av dødshjelpsdebatten. Den moralske vurderingen av prinsippet avhenger av hva det vil si å «skade» pasienten. I den moderne eden er pasientens «helse og velferd» vår første betraktning, deretter respekt for «selvbestemmelse og verdighet». Derfor kan det tenkes at det er pasientens helse, velvære, selvbestemmelse og verdighet som ikke skal skades. Men risikerer vi ikke å skade dette ved å avvise dødshjelp under alle omstendigheter, inklusivt hos lidende, døende og beslutningskompetente pasienter som ønsker å avslutte livet på sine premisser? Dette er ikke bare hypotetisk; pasienter har i slike tilfeller tørstet seg til døde tidlig i forløpet (3), og slike dilemmaer har dannet noe av grunnlaget for at flere land og legeforeninger har begynt å tenke annerledes.

Vi takker for utvekslingen, og håper at legeeden finner en mer nyansert plass i dødshjelpsdebatten enn det vi har sett så langt.

Litteratur
1. Falch-Olsen I, Aaserud SL. Over halvparten av befolkningen mener det bør gis aktiv dødshjelp. TV2 24.4.2015.
2. Hytten K, Aarseth S. Leger og dødshjelp. Dagbladet 5.1.2015.
3. Malpas PJ. Dying is much more difficult than you’d think. A Death By Dehydration. Perm J. 2017:21:16-148