Som norsk lege utdannet i 1995 betrakter jeg den hippokratiske legeed mer som en kuriositet enn som en gjeldende etisk retningslinje. Norske leger bør heller forholde seg til den moderne legeeden, som Rådet for legeetikk under Svein Aarseths ledelse brakte i ny oversettelse i 2018 (1). Som Blomkvist og Zadig påpeker er det mange elementer i den hippokratiske eden som i dag er utdatert, men budet om å ikke utføre aktiv dødshjelp er blant de elementene som er videreført. Dette avspeiles i at World Medical Association (WMA) fortsatt tar avstand fra aktiv dødshjelp, sist bekreftet i Oslo-møtet i 2015 (2). For tiden pågår en prosess i World Medical Association der spørsmålet om aktiv dødshjelp drøftes på regionale konferanser, før det skal opp til debatt på verdenskonferansen i Reykjavik i oktober. Det blir spennende å se om foreningen opprettholder sin posisjon. Den norske legeforenings landsstyremøte opprettholdt i 2015 legeetiske reglers bud mot å utføre aktiv dødshjelp (3).

Det er fornuftig å se kritisk på oldtidens legeed, samfunnet har utviklet seg siden Hippokrates’ dager. Men fortsatt er det mye visdom å finne i gamle eder. Budet mot aktiv dødshjelp avspeiler en holdning som gjennom generasjoner har ligget dypt rotfestet hos leger: Det er en fundamental forskjell på det å la naturen gå sin gang, og det å bruke sin medisinske kompetanse til aktivt og målrettet å ta livet av pasienten. For meg virker det som om mange leger har en nærmest instinktiv forståelse av at dette er en grense vi ikke skal krysse.

Ikke alle ser det slik. I land som tillater aktiv dødshjelp gis legene etter mitt syn nærmest fritt spillerom. Utfordringen ved legalisering av aktiv dødshjelp handler ikke om gamle dagers moralske motforestillinger, men mer om hvordan dette skulle kunne gjøres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte.

For meg handler det også om hva en lege skal være for sine pasienter. Ja, pasientens autonomi er selve målet for min legegjerning: Min jobb er å hjelpe pasienter med å styrke og gjenvinne den autonomi sykdommen har fratatt dem. Men det må skje innenfor rammer som jeg kan stå inne for. Det å ikke skade pasienten står fortsatt som det viktigste bud Hippokrates har lært oss.

Litteratur:

(1) Brean A. Hippokratisk revisjon. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137. doi: 10.4045/tidsskr.17.20.01
(2) World Medical Association. WMA statement on physician-assisted suicide. https://www.wma.net/policies-post/wma-statement-on-physician-assisted-su... (7.7.2018)
(3) Den norske legeforening. Tydeligere om aktiv dødshjelp. http://legeforeningen.no/Nyheter/2015/Tydeligere-om-aktiv-dodshjelp/ (7.7.2018)