Andreas Wahl Blomkvist og Pia Zadig slår kraftfullt inn åpne dører når de påpeker at den hippokratiske legeeden fra 2500 år tilbake har elementer som i dag er utdaterte, at moderne leger ikke uten videre kan bruke eden som rettesnor og at legeedens forbud mot aktiv dødshjelp ikke kan brukes som hovedargument mot innføring av aktiv dødshjelp. Men, hvem har påstått noe slikt? I avisartiklene forfatterne viser til i sin første artikkel er henvisningen til Hippokrates bare ett element i – og mest en historisk kontekst for – argumentasjonen til representantene for Rådet for legeetikk.
Representantene for Rådet for legeetikk vektlegger dessuten det hippokratiske ikke-skade-prinsippet like mye som det konkrete forbudet mot aktiv dødshjelp. Ikke-skade-prinsippet (nonmaleficence) er fortsatt et av de fire bærende prinsipper i medisinsk etikk, og utgjør en viktig motforestilling mot å introdusere aktiv dødshjelp i helsetjenesten. Hvis vi tillater aktiv dødshjelp – hvordan skal vi da sikre oss at dette ikke misbrukes og skader sårbare pasienter?
Autonomi er et av de andre hovedprinsippene medisinsk etikk bygger på. Det er imidlertid krevende å anvende autonomiprinsippet i dødshjelpsspørsmålet. Et filosofisk spørsmål er hvorvidt man kan anvende sin egen autonomi til å utslette seg selv, utslette sin autonomi. Et praktisk spørsmål er hva som egentlig utgjør pasientens egen vilje, ut fra omfattende klinisk erfaring med at alvorlig syke mennesker gjerne veksler mellom ønsket om å dø og et ønske om å leve videre. Et moralsk spørsmål er hva det gjør med viljen til å leve videre, gjennom et vanskelig dødsleie, dersom samfunnet, familien og helsevesenet tilkjennegir at man er villig til å hjelpe pasienten med å avslutte livet.
Nesten alle versjoner av dødshjelpslovgivning bygger på at dette ikke skal være fritt tilgjengelig for enhver som ønsker å dø. Det skal være strengt regulert og forutsetter gjerne godkjenning fra en lege. I praksis handler nesten alle dødshjelpslover om å beskytte legen mot straff, ikke om å verne individets rett til å få hjelp til å dø. Leger har konsekvent påpekt de faglige problemene knyttet til å avgrense hvem som skulle få rett til dødshjelp. Det er også en fundamental konflikt mellom tanken om individets selvråderett og samfunnets plan om at dødshjelpen skal være strengt regulert og til dels basert på legers skjønnsutøvelse.
En viktig bekymring knyttet til legalisering av aktiv dødshjelp er hvilke konsekvenser det kan ha for legerollen og lege-pasientforholdet. Blomkvist og Zadig står selvsagt fritt til å arbeide for en omdefinering av legerollen. For meg tjener Hippokrates’ bud som en definering av legens rolle i møtet med den lidende, døende pasienten. Det er en grensestein til støtte for både leger og pasienter.
Angående interessekonflikt: Uttalelsene forfatterne har kritisert stammer fra før jeg trådte inn i Rådet for legeetikk for et halvt år siden.