Det varmet virkelig at endog en ung, ressurssterk, talefør kvinne opplever fastlegen sin slik. I tillegg til å være utsatte frontsoldater for vitenskapens fantastiske reduksjon av fysisk lidelse, er vi som fastleger stammens siste sjamaner. En stemme for de stemmeløse. De som ikke noen gang kan motta en kryptert SMS eller logge seg inn på en nettbasert timebok. De multikronisk syke, de angstinvalidiserte, oldingene som bare opplever omsorg fra folk som er betalt for det. Vi som omtales i alle politiske festtaler, men som ikke en eneste politker gidder å besøke klokken 04 en natt til søndag. (Kunne ikke én eneste byråkrat følge oss ett eneste vaktdøgn?) Vi er den siste gamledoktorn for de stille i landet som dør umerkelig under vikarstafettene. Tusen takk for oppmerksomheten.