Vår venn og gode kollega, Hjalmar Havnegjerde, gikk bort 7.5.2018, 90 år gammel. Med det har en nestor i norsk psykiatri gått fra borde. Han vokste opp på Sunnmøre som den yngste av åtte søsken, og han ble tidlig klar over at han ville utnytte sine evner og sin utferdstrang til å skaffe seg en solid utdannelse. Valget falt på medisin, og han ble uteksaminert fra Universitetet i Bergen i 1954. Etter gjennomført turnus og militærtjeneste startet han sin karriere i psykiatrien, som han viet hele sitt yrkesaktive liv til.
Hjalmar fullførte voksenpsykiatrisk spesialistutdanning i Norge, før utferdstrangen nok en gang førte ham av sted, denne gangen til Sverige. Der ble han både psykoanalytiker og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Da han kom hjem til Norge på begynnelsen av 1970-tallet, ble han ansatt som spesiallege i psykoterapi ved universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen, med psykoterapiveiledning som hovedoppgave. Samtidig etablerte han seg som praktiserende psykoterapeut i Oslo.
Hans faglige interessefelt var psykodynamisk psykoterapi og psykoanalyse. Han var en fremtredende fagperson innenfor dette feltet, bl.a. som leder av Norsk psykoanalytisk forening. På den tiden var det viktig for det psykoanalytiske miljøet i Norge å oppnå anerkjennelse gjennom tilknytning til det internasjonale miljøet, noe Hjalmar med sin faglige tyngde bidro til.
Hjalmar var en kunstner, ikke bare innenfor psykoterapien, men også som amatørmaler og skulptør. Flere av hans arbeider har prydet familiens hjem på vegger og hyller, alle preget av hans følsomme og stilsikre hånd.
Vår «doktorklubb» besto og består av kolleger som hadde tidligere tjeneste på Dikemark sykehus til felles. I vårt fellesskap kom hans dypsindige og filosofiske refleksjoner til sin rett, alltid fremført i en rolig og veloverveid form på sin godt bevarte sunnmørsdialekt.
Vi minnes Hjalmar og alt han ga oss med takknemlighet. Våre tanker går til hans ektefelle Elisabeth og barna Thomas, Anne Elisabeth og Marit med familier.
Vi lyser fred over Hjalmars gode minne.
På vegne av «Doktorklubben», Tore Gude
