Leger i spesialisering er pålagt gruppeveiledning i utdanningen. Vi deler her av våre erfaringer fra gruppebasert veiledning i onkologien.
Den nye spesialistforskriften for LIS 2 og 3 som trer i kraft i mars 2019, vektlegger klinisk gruppeveiledning innenfor alle spesialiteter (1). Våre erfaringer fra onkologiske avdelinger ved Oslo universitetssykehus og Nordlandssykehuset Bodø tilsier at gruppeveiledning møter et udekket behov for å kunne dele kliniske erfaringer og utfordringer, både blant leger i spesialisering og ferdig utdannede spesialister (2).
God kommunikasjon med pasienter og pårørende er viktig for pasienttilfredshet og god behandlingskvalitet (3). For å mestre krevende lege–pasient-situasjoner (4), eksempelvis formidling av dårlig prognose (5), trengs ikke bare ferdighetstrening i kommunikasjon (3), men også refleksjon og diskusjon om egenopplevde situasjoner.
Kasuistikker er relevante og nyttige
I mangel av organiserte fora for å ta opp mer hverdagsetiske dilemmaer (6), og når terskelen til kliniske etikk-komiteer oppleves høy (7), kan etikk, kommunikasjon og pasient- og pårørendemedvirkning tematiseres i gruppeveiledning. Her kan problemstillinger drøftes fra flere perspektiver (8).
Å la gruppedeltagere foreslå temaer for veiledning med utgangspunkt i dagligdagse hendelser og problemstillinger sikrer relevans og nytte, og fører over tid til tematisk bredde i utfordringer som klinikerne står overfor (9). Både at en deltager blir bedt om å forberede en kasuistikk eller et tema som presenteres i veiledningsøkten, og at deltagerne på forhånd avtaler et tema kan fungere godt. Sistnevnte strategi gir både deltagere og veiledere mulighet til forberedelse.
Veiledning i en travel hverdag
Det krever trygghet og tillit i veiledningsgruppen å ta opp krevende temaer med eksponering av egen usikkerhet (10). Til tross for stor variasjon i antall deltagere (fra 2 til 15) og hyppig utskifting (grunnet rotasjon, vaktturnus o.l.) ser vi at deltagerne kan nyttiggjøre seg veiledning. Ustabilitet fremmer imidlertid ikke trygghet, og en gruppe med 6–8 deltagere og stabilt oppmøte rapporterte om større utbytte (2). Felles erfaringsbakgrunn og plass i hierarkiet, som når gruppen består av bare leger i spesialisering, kan bidra til trygghet. Våre erfaringer tilsier likevel at det er nyttig med diskusjon mellom leger i spesialisering og spesialister ved flere av problemstillingene. Deltagere fra grupper med både leger i spesialisering og spesialister, der veileder spesielt ivaretok behovene til legene i spesialisering, rapporterte at de var mer fornøyde enn deltagere fra grupper hovedsakelig bestående av leger i spesialisering (2).
Veiledningstid står alltid i fare for å bli nedprioritert til fordel for andre viktige oppgaver i klinikk eller forskning (11). En måte å løse dette problemet på, i tillegg til at enhetsleder selv eventuelt deltar, er å legge veiledningen til allerede fast avtalte legemøter for å vise at møtet er viktig. Erfaringsvis deltar flere leger regelmessig når møtene er faste (2).
Forankring hos ledelsen
Gruppeveiledning kan være både mer tids- og kostnadseffektiv enn én-til-én-veiledning. Problemstillinger kan belyses på mer differensierte og allsidige måter når det kommer innspill fra både gruppedeltagere og gruppeveileder.
Den nye spesialistforskriften understreker at utdanningsvirksomheten skal legge til rette for at legen får nødvendig veiledning. Planleggingen bør dermed være godt forankret og fremmet av ledelsen for å sikre mulighet for regelmessig deltagelse, skjerming av tid, passende antall deltagere og klarhet i hvordan temaer bestemmes (1). Veileders kunnskap, erfaring og håndtering av veiledningssituasjonen er avgjørende for gode og nyttige gruppeprosesser (12). Dette innebærer at det også må settes av tid til opplæring av gruppeveiledere, og at deres tid til veiledning må skjermes.
