Vår gode venn Karl Steensland døde i Kalmar i Sverige 24. juni. To uker før feiret vi hans 60-årsdag i Oslo sammen med hans kjæreste Marie, som har vært til uvurderlig støtte og glede for ham de siste to årene.
Vi møttes på medisinstudiet i Oslo i 1980. Karl var lett å bli kjent med og morsom å være sammen med: sosial og debattglad og tidvis provoserende som han var. Vi dannet matklubben Gastritt, som ble rammen rundt vår nære vennskap, med matlaging, ivrige diskusjoner, glede rundt gamle og nye anekdoter og jubileumsturer til Europas beste vindistrikter, alltid innlagt et måltid på en trestjerners Michelin-restaurant.
Etter turnustjeneste på Rjukan sykehus og i fødebyen Haugesund flyttet Karl til Havøysund i Finnmark som siviltjenestepliktig lege. Det var legemangel og begrensede muligheter for kollegial støtte for en ung doktor, men Karl tok utfordringen på strak arm. Han gledet seg over kontakten han fikk med lokalmiljøet, og satte stor pris på naturopplevelsene, inkludert lange og tidvis tøffe turer i doktorbåten Medicus.
Kjærligheten til en svensk sykepleier førte ham til Kalmar i 1990, der han spesialiserte seg i øre-nese-hals. Nese- og bihulekirurgi ble hans spesialområde, men han var også engasjert i ledelse og utvikling av helsetjenesten. Dette førte ham mot jobben som klinikksjef på Öronkliniken på Länssjukhuset i Kalmar, der han i ti år hadde stålkontroll på kvalitet, pasientlister og økonomi. Han la stor vekt på å rekruttere og utvikle nye talenter, og han var høyt verdsatt som veileder for utdanningskandidatene. At avdelingen ble kåret til Sveriges beste utdanningssted for leger i spesialisering, ble en særlig anerkjennelse.
Parallelt med jobben i Sverige hadde han i mange år ansvaret for Lærdal øre-nese-hals, som han drev sammen med kolleger. Dette brakte ham til Norge noen ganger i året, og bidro til å opprettholde kjærkommen kontakt med norske venner og familie.
For fire år siden fikk han tilbud om en overlegestilling på Karolinska universitetssjukhuset i Stockholm, en stor anerkjennelse av hans kompetanse som dyktig operatør, og han fikk også reise ut som instruktør på spesialkurs i bihulekirurgi, både til England og USA.
Hvis Karl skulle hatt et livsmotto, måtte det vært «Det er’kje no problem!». Han sa det ofte, og det uttrykte hans optimisme og handlekraft.
Vi sørger over tapet av en fantastisk venn og sender de varmeste tanker til døtrene Ingrid og Hedvig, og kjæresten Marie.
