Per H. Bjarks debattinnlegg vekker både uro og vonde minner. Jeg fikk borreliose i 2007. Det startet med muskelkramper og smerter i underekstremitetene. Smertene ble etter hvert ganske uutholdelige og førte til at jeg ble sykemeldt for første gang i mitt liv. Jeg ble innlagt i nevrologisk avedling ved Oslo universitetssykehus, gjennomgikk en rekke tester, men fikk ingen diagnose eller behandling. Grunnen var at jeg manglet de rette «kriteriene», blant annet serologi (en serologi som senere viste seg å ikke holde mål).

Den som reddet meg var Per H. Bjark. Hos ham i Tønsberg ble jeg diagnostisert ut fra kliniske symptomer og ved serologiske tester som var sterkt positive. Etter kort tid med antibiotikabehandling fikk jeg klar symptomlindring, og jeg ble etter få uker arbeidsfør igjen. Tolv år senere har jeg fortsatt «restsymptomer» i form av kroniske nevralgiske smerter i bena.

Det er alvorlig at dette viktige medisinske feltet ennå sliter med de samme problemene som for 12 år siden. Bjark har sett flere pasienter med overbevisende kliniske symptomer som er avvist for behandling på grunn av manglende «kriterier». Selv har jeg støtt på og fått referert flere lignende tilfeller. Når dette vedvarer til tross for at vi i mellomtiden har fått et kompetansesenter for borreliose, er bare en tolkning mulig: Kliniske symptomer og tegn blir ikke forstått og tatt på alvor. Kompetansesenteret er ikke gitt mulighet til å gjøre det det er behov for. Det behandler ikke pasienter og ser ikke pasienter med det brede spekter av klinikk som denne sykdommen medfører, og det har ikke nødvendig infeksjonsmedisinsk kunnskap og erfaring. Det ledes heller ikke av infeksjonsmedisiner.

Den «fariseerholdningen» som råder grunnen hva angår antibiotikabehandling er også urovekkende. Antibiotikaresistens må tas alvorlig, men borreliosepasienters betydning i dette er minimal. Man må ikke være så «rettroende» at man frarøver pasienter med alvorlig sykdom behandling.

Kompetansesenteret må tilføres klinisk kunnskap. Aller helst må det etableres et nytt senter med ansvar for diagnose, behandling og oppfølgning. Senteret må drive klinisk virksomhet og forskning. Men først og fremst må det være et senter som på nasjonalt plan kan skape en atmosfære av tillit og trygghet for pasientene. Bare slik kan vi gjøre noe rasjonelt for de mange som fortsatt ikke ser annen utvei enn å søke hjelp i utlandet. Det er mulig å finne modeller og å hente inspirasjon fra gode sentra både i Norden (blant annet i Odense og Mariehamn) og i andre europeiske land. I tillegg bør det etableres rause stipendier for unge kolleger som kan gå inn i dette feltet og erstatte Bjark. Men det haster. Til nå har han vært redningsplanken for mange. Den kompetanse han har og den funksjon han har ivaretatt må gis formell posisjon.