Eivind Haga døde lørdag 22. desember 2018, 85 år gammel. Han ble bisatt i en fullsatt Stokka kirke 2. januar.
Eivind vokste opp i Stavanger. I gymnasdagene leste han Freud og var opptatt av kameratenes drømmeliv. Allerede da hadde han staket ut kursen mot psykoterapi. Etter ett år med psykologistudier falt valget på medisin, og turen gikk til Berlin, Freiburg og Århus. Turnustjenesten ble en lykke for Eivind, det var da han traff sin Eldbjørg.
Eivind startet spesialiseringen i psykiatri i Tromsø. Siden gikk veien til Oslo der han ble psykoanalytiker. I 1973 vendte han og Eldbjørg med barna hjem til Stavanger. Her ble Eivind som psykoterapiveileder på sykehuset, veileder for flere generasjoner psykiatere, og helt sentral i å bygge opp et psykoterapeutisk miljø i regionen. Han kom tidlig i gang med å invitere psykoanalytikere fra utlandet, særlig var Alberta Szalita fra New York, Gaetano Benedetti fra Sveits og danske Lars Thorgaard hyppige gjester. Eivind var gjennom mange år primus motor for det årlige seminaret for psykoterapiveiledere i Norge. Han hadde likeledes i en årrekke en sentral rolle ved Institutt for psykoterapi og ledet hele ti omfattende seminarer der. Vi som var så heldige å ha Eivind som veileder, la kanskje særlig merke til at han ikke bare med omhu fulgte oss tett i arbeidet med pasientene, men like mye hadde et blikk på hvordan vi hadde det. Eivind var opptatt av om vi fikk tid nok til kjærester og barn. Om vi også hadde venner som ikke var i faget. Om vi rakk å pleie hobbyer slik at ikke alt bare ble fag og arbeid. Dette skrev han også artikler om sammen med Lars Thorgaard, med titler som: «Tiden sårer alle læger og Glædeskilder i lægeliv». På tross av at Eivind hadde et så omfattende faglig engasjement, virket det som om han levde som han lærte. Han elsket å pleie vennskap og å samle familien til fest.
Eivind var i hele sin yrkesaktive periode også engasjert i Norsk psykiatrisk forening, særlig i Utvalg for psykoterapi, og han ble fortjent tildelt æresmedlemskap i foreningen.
Eivind har vært et forbilde for mange av oss. Det er rart og trist at han ikke lenger er blant oss. Samtidig kjenner vi på stor takknemlighet for å ha vært hans kolleger og venner, og for alt han har gitt oss.
