I et innlegg publisert 2. august 2019 i Tidsskriftet beskriver en lege hvordan det opplevdes da det ble opprettet en tilsynssak mot hennes mann, som også er lege. En av hans pasienter hevdet å ha vært utsatt for grenseoverskridende atferd under en konsultasjon en del år tilbake i tid og sendte inn en klage til fylkesmannen. Innlegget beskriver hvor stor personlig belastning en tilsynssak kan medføre for helsepersonellet.

Når det gjelder saker som omhandler forhold der utfallet har vært alvorlig for en pasient, eller der helsepersonellet risikerer en alvorlig reaksjon mot seg, så har vi i Statens helsetilsyn stor forståelse for at både involvert helsepersonell, pasient og pårørende kan oppleve saksgangen som tyngende.

I innlegget er det spesielt saksbehandlingstiden som trekkes fram som belastende. Vår målsetning er at saker skal behandles fortløpende og så raskt som mulig. Vi er enig i at saksbehandlingstiden i saken som er beskrevet var alt for lang og det beklager vi.
Tilsynsmyndighetenes samfunnsoppdrag er å medvirke til at helsetjenestene drives på en forsvarlig måte, og at svikt i tjenestene forebygges, avdekkes og følges opp. Videre skal befolkningen ha tillit til helsepersonell og helsetjenesten. Dette betyr at pasienter må ha anledning til å klage når de mener at de ikke har fått den behandlingen de har krav på. Samtidig må vi også ivareta helsepersonells rettsikkerhet.

Når fylkesmannen mottar en klage fra en pasient, skal de vurdere informasjonen som har innkommet. Fylkesmannen foretar nærmere undersøkelser og sørger for at saken opplyses best mulig. Helsepersonellet som er innklagd har rett til å uttale seg. De fleste tilsynssaker avsluttes hos fylkesmannen. Alvorlige saker skal oversendes til Statens helsetilsyn. Når Statens helsetilsyn mener at saken er godt nok utredet, fatter vi vedtak. Helsepersonellet har klageadgang til Statens helsepersonellnemnd.
Forvaltningen har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, såkalt utredningsplikt, og skal påse at saken er så godt opplyst som nødvendig før det treffes en avgjørelse jf. forvaltningsloven § 17. Denne prosessen tilsier en viss saksbehandlingstid.
Vår praksis er at alvorlige saker der helsepersonellet risikerer suspensjon eller tap av autorisasjon skal prioriteres. Videre skal saker der barn har dødd eller fått en alvorlig skade prioriteres. I mindre alvorlige saker må man påregne noe lengre saksbehandlingstid. Vi vurderer fortløpende hvilke saker som skal prioriteres og hvilke saker som må vente.

Det kan være ulike grunner til at alvorlige saker likevel tar lang tid å behandle. Både for pasienten som klager og for helsepersonellet som er involvert, er det selvsagt ønskelig at saken blir behandlet så fort som mulig. I innlegget beskrives det at selve den faglige vurderingen i saken, når den først kom, var solid og grundig. Vi ser likevel at vi har et forbedringspotensial når det gjelder rask og effektiv saksbehandling.