Insidensen av maligne melanomer er over tre ganger så høy i Norge som i Spania (1). Dette understreker det mange vitenskapelige studier viser, nemlig at hudtype er en svært viktig faktor for melanomrisikoen. Den norske solvaneundersøkelsen viser at det i hovedsak er hjemme i Norge vi blir solbrent (2). Derfor er reiser til Spania ikke noen god forklaring på økningen i melanomer. En eventuell overdiagnostisering kan ikke forklare femdoblingen i dødelighet. Mitt poeng er at vi ikke vet årsakene til denne økningen. Gjersvik, Landrø og Roscher begynner innlegget med å slå fast at malignt melanom kan forebygges. Det er kanskje riktig, men vi vet ikke nok om hvordan det kan forebygges.
Gjersvik, Landrø og Rocsher skriver at D-vitamin i praksis ikke påvirkes av solkrem. Hvordan vet de det? Jeg viser til en metaanalyse i artikkelen, hvor de to eksperimentelle studiene viser en signifikant reduksjon av D-vitamin hos dem som fikk solbeskyttende krem i forhold til dem som ikke fikk det. Skal man undersøke effekten av solkrem må det gjøres eksperimentelt, ikke i form av feltstudier hvor det er umulig å ha kontroll på hvor mye UVB man utsettes for og hvor mye solkrem man bruker. Matsouka et al. sier det så sterkt det går an: «Whole body application of sunscreen completely blocks the vitamin D3 response to UVB» (3).
Jeg ser at Gjersvik, Landrø og Roscher langt på vei er enige i at vi ikke har holdepunkter for at solkrem kan redusere risikoen for maligne melanomer. Kan vi ikke da være enige om å slutte å anbefale solkremer, unntatt i de tilfellene det er umulig å unngå solbrenthet på andre måter? Vi snakker her om et marked av størrelsesorden 130 milliarder kroner i året (4) for produkter vi ikke har holdepunkter for at er godt for noe som helst.
