En dag kommer covid-19-epidemien til å være tilbakelagt. Da skal historien om den skrives. Vi ser allerede konturene av flere lærdommer. To av dem synes særlig viktige: Den første er betydningen av fornuft, kunnskap og vitenskap. Trusselen, usikkerheten og angsten kan fostre samhold, men også nasjonalisme, egoisme og skråsikker irrasjonalitet – hos den jevne innbygger så vel som hos mektige statsledere. Irrasjonalitetens motsetning er den vitenskapelige tilnærmingen, en utrettelig vilje til å samle data, trekke konklusjoner, få nye data og kritisk revurdere egne konklusjoner, i en tålmodig jakt etter sannhet og ny kunnskap om faren som truer.
Den andre er betydningen av helsearbeidere som brenner for sitt yrke og for sine pasienter. Bare slik er det mulig å utholde altfor lange og krevende vakter og søvnløse netter i bekymring for sine pasienter og smittefaren man utsetter sin egen familie og seg selv for. Vi kan ikke bekjempe epidemien uten helsearbeidere. Derfor må de gis stolthet og tillit nok til å ha integritet og mot til å stå løpet ut. Det har fortsatt leger og andre helsearbeidere i Norge. Og det må vi bruke tiden frem til neste epidemi på å vedlikeholde.
