Arne Karsten Evensen (f. 1922) døde 5. januar 2020, 97 år gammel. Vi er mange gamle kolleger og venner som minnes Arne etter det lange og begivenhetsrike livet han fikk oppleve.
Han påbegynte medisinstudiet ved Københavns universitet, og etter tre år fortsatte han ved Universitetet i Bergen, der han ble cand.med. i 1951. Et interessant poeng er at tre norske studenter som fikk fremtiden satt på vent grunnet krigen, påbegynte sitt medisinstudium i København i 1945, alle ble utdannet i 1951, og alle ble radiologer med professorat: Trygve Aakhus ved Rikshospitalet, Ivar Enge ved Aker sykehus og Arne Evensen ved Ullevål sykehus.
Arne var engasjert internasjonalt, som bataljonslege i Tysklandsbrigaden, som radiolog ved FN-styrkene i Gaza i 1958, og som dosent i radiologi ved Makerere University i Uganda i årene 1966–68. For sin tjeneste nasjonalt og internasjonalt ble han tildelt Deltagermedaljen og FN-medaljen.
I sin spesialistutdannelse tjenestegjorde han ved en rekke sykehus og hadde en bred medisinsk bakgrunn før han tiltrådte som professor i radiologi: Gjøvik fylkessykehus, Molde fylkessykehus, Tromsøysund, Rikshospitalets biopsiavdeling og Radiologisk avdeling, og Institutt for generell og eksperimentell patologi. Resten av sitt yrkesaktive liv var han engasjert ved Radiologisk avdeling ved Ullevål sykehus, som reservelegelege i 1968–69, universitetslektor i 1969–73, overlege i 1973–91, og til slutt som avdelingssjef og professor i årene 1973–91. Arne ble tilsatt på denne stillingen etter legendariske Johan Frimann-Dahl og hadde stillingen til han gikk av med pensjon.
Arne Evensen ble dr.med. i 1962 med en oppgave basert på en eksperimentell studie på carcinogenese, og han publiserte flere artikler om celleproliferasjon samt ca. 50 artikler innen klinisk og eksperimentell røntgendiagnostikk. Han var på studiereiser til Moskva, Italia, England, Canada og USA. Han var formann i Spesialitetskomiteen for medisinsk radiologi fra 1973 og formann i Norsk Forening for Medisinsk Radiologi i årene 1976–78. Han ble æresmedlem i Norsk radiologisk forening i 1990.
Arne var et ikon på Ullevål, men ikke utilnærmelig, som mange av de gamle professorer kunne være. Han var et snilt menneske og aldri ondsinnet. Arne likte godt faglige diskusjoner. Den store utviklingen faget medisinsk radiologi hadde i årene Arne var avdelingssjef medførte at det var vanskelig å være løpende oppdatert i alle nye modaliteter, og han likte kritiske diskusjoner om bruken av nye teknikker og undersøkelsesmuligheter.
Vi er takknemlige for alle årene vi fikk arbeide sammen med Arne. Våre tanker går til hans nærmeste familie.
