Regjeringen har oppnevnt en kommisjon som skal vurdere håndteringen av koronaepidemien. De fleste medlemmene er politikere eller administratorer. Blant de tre legene er bare én aktiv kliniker. Sykepleierne er ikke representert. Lederens habilitet er tvilsom, og mandatet er både uklart og begrenset.
I en kronikk i Tidsskriftet primo mai 2020 (1) konkluderte vi med at «covid-19-pandemien gir viktig lærdom om hvordan Norge bør innrette helse- og sykehusvesenet heretter», og foreslo en utredning bl.a. av hvilke konsekvenser disse erfaringene skulle få for planen for nye sykehus. Til tross for en meget rask godkjenningsprosess i Tidsskriftet kom kronikken på etterskudd i forhold til regjeringens oppnevning av en «koronakommisjon». Ved å handle så raskt har regjeringen kunnet legge all negativ vurdering av pandemihåndteringen død i første omgang, og den har unngått debatt om kommisjonens sammensetning og mandat. Stortingets opposisjon, representert ved Jonas Gahr Støre, uttalte at den var vel fornøyd med kommisjonen, og at professor emeritus Stener Kvinnsland er en utmerket leder. Vi er uenige i begge deler.
Leder med tvilsom habilitet
Kvinnsland har, som administrerende direktør for Helse Bergen fra 2003 og som styreleder for Oslo universitetssykehus i en årrekke, vært ansvarlig for beslutninger av stor betydning for landets helsemessige beredskapssituasjon. Han har utvilsomt erfaring nok til å kunne lede kommisjonen, men fordi han har så mye å forsvare, er habiliteten hans meget tvilsom.
Mangelfull kompetanse
Blant medlemmene i kommisjonen finnes bare én lege med spesifikk kunnskap om infeksjonsmedisin (2). Leger som til daglig har ansvar for beredskap i sykehusene og som har hatt «støvlene på» under pandemien, burde vært mye bredere representert. Like kritikkverdig er det at sykepleierne, som har en sentral posisjon både i sykehus og i kommunehelsetjenesten, overhodet ikke er representert. Begge deler er dypt skuffende. Kommisjonen representerer i overflod det politisk-administrative komplekset i vårt land, men dessverre lite annet.
Mandatet unnlater å røre ved konkrete spørsmål som regjeringen vet er både viktige og kontroversielle
Lite spesifikt mandat
Mandatet skuffer også. Det er meget rundt. Med litt velvilje kan man si at det dekker de to første av fem punkter på lista i vår kronikk (1): behovene for beredskapslagre og egenproduksjon av smittevernutstyr og medikamenter. Men våre tre siste punkter – som dreier seg om sengetall i sykehus, hvordan sykehus bør bygges for å møte behovene som oppstår når pandemier treffer oss, og behovet for kompetanseoppbygging hos personale på alle nivåer – er ikke nevnt med et ord. Mandatet unnlater altså å røre ved konkrete spørsmål som regjeringen vet er både viktige og kontroversielle.
Lave forventninger til resultatet
Våre forventninger til verdien av det kommisjonen skal legge frem i mars neste år, er derfor lave. Beklageligvis har Stortinget unnlatt å gripe inn. Det burde ha sørget for å gi kommisjonen en leder hvis habilitet ikke kan trekkes i tvil. Det burde også ha sørget for bredere og mer adekvat sammensetning av kommisjonen og et mer omfattende og spesifikt mandat. Kvinnsland-kommisjonen kan ikke anses som sterk, uavhengig og objektiv slik som Gjørv-kommisjonen, som vurderte responsen på terroren i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011. Regjeringen ønsker seg tydeligvis en utredning fri for kritikk og utfordringer av betydning, og det kommer den til å få. Et annet resultat vil jo kunne slå negativt ut i stortingsvalget!
