Forfatterene Klinge, Glott og Skjeldal etterlyser et tilsyn for sakkyndighetsarbeid (1). Vi pasienter som er «brukere» av Norsk pasientskadeerstatning (NPE), NAV, har saker med forsikringsselskaper eller som får sakkyndige erklæringer i rettslige sammenhenger, er fullstendig enig i at det trengs et overordnet kontrollorgan av leger som utfører slike oppdrag.
 
Svært mange leger som utfører sakkyndige oppdrag gjør en fremragende jobb. Men dessverre finnes det sakkyndige som svikter fagmessig, gjør tydelig hastverksarbeid, og ikke tar sitt ansvar på alvor. Eller verre, som velger å tilpasse innhold og vinkling for å oppnå en ønsket konklusjon.
 
Et eksempel: Saksbehandler i NPE oversender en rettskraftig dom (til gunst for staten) til en sakkyndig lege, og ber om at noen av eksemplene fra dommen innlemmes i en sak vedkommende utarbeider en rapport i. Den sakkyndige legen følger sin oppdragsgivers ønske. Men, slik vi oppfatter det er ikke eksemplene i dommen relevant for den aktuelle saken. Dermed medfører omtalen av dommen en avsporing fra sakens faktum.

Å skrive ufullstendige og direkte misvisende rapporter får ingen konsekvenser for de sakkyndige, tross brudd på legeetiske regler og svært tynt vitenskapelig belegg. I flere tilfeller har vi sett at sakkyndige som «er tro» sin oppdragsgiver (feks NPE, NAV, forsikring)  kan gå svært langt i å lage egne teorier, noe som ikke hadde vært mulig dersom et uavhengig overordnet kvalitetssikringsorgan ivaretok medisinskfaglig kvalitet. 

For leger er sakkyndig arbeid, nettopp det – arbeid. Men å være sakkyndig har enorme konsekvenser for pasientene det gjelder. Legens vurdering er ofte det som vil avgjøre hvordan resten av livet til pasienten blir. Er man feks blitt feiloperert og hvor resultatet er stor medisinsk invaliditet og funksjonsnedsettelse, er man avhengig av videre økonomisk trygghet. Mellom pasienten og et levelig liv, står derfor en sakkyndig som må nøytralt og kyndig bedømme situasjonen.
 
Ved å ha en tilsynsetat for sakkyndig arbeid vil leger som utnytter systemet bli oppdaget, og rapportene må enten skrotes eller tillegges mindre verdi. De sakkyndige rapportene som er medisinskvitenskapelig akseptert, vil bli ilagt den tyngde de var ment å ha, og vil sikre et korrekt beslutningsunderlag i saker med store personlige og økonomiske konsekvenser. 
 
Vi som pasientforening etterlyser i tillegg undersøkelser og en tettere dialog mellom pasienten og den sakkyndige. Ikke minst er det svært viktig å kartlegge om journalene inneholder feil og mangler. I denne digitale hverdag burde det  være overkommelig med et kort møte, om ikke annet via telefon eller online, for at begge parter skal kunne ytre seg slik at grunnlaget for den medisinske vurderingen blir best mulig.
 
«Sammen for et bedre NPE» stiller seg bak forfatternes ønske om en uavhengig kvalitetssikring av sakkyndig arbeid. Vi bidrar gjerne med konstruktive innspill til hvordan en ordning bør utformes.

Litteratur: 

1. Kinge E, Glott T, Skjeldal O. Manglende kvalitetssikring av sakkyndighetsarbeid. Tidsskr Nor Legeforen 2020
doi: 10.4045/tidsskr.20.0547