Det var med stor ærbødighet og enorm ydmykhet jeg møtte til jobbintervju hos Kjell Rootwelt rundt årtusenskiftet. Han var kjent for å ha bygget opp norsk nukleærmedisin til toppnivå, ikke bare innenfor landets grenser.
Med sin korrekte form, faglige dyktighet, og antagelig en god porsjon sjenanse, var det nok noen som misforsto ham som arrogant. Hvor feil kan man ta!
Kjell fremsto som mer «oppgaveorientert» enn «relasjonsorientert», men personalet han hadde samlet under sine vinger var ikke bare kompetente, de var også sosiale, morsomme og frekke! Og Kjell satte stor pris på litt motbør og vind i seilene. Han hadde øye for de gode ideer, og det var likegyldig om de kom fra sekretæren, den mest erfarne bioingeniøren, eller fra den nyansatte assistentlegen.
Kjell nærmet seg pensjonsalderen da jeg ble kjent med ham, men han var lang fra forgubbet! Alltid på våkent utkikk etter nye ideer og utviklingsmuligheter.
Hvilken gave det var å jobbe sammen med Kjell og «Kjells Angels». Den gaven skal jeg ta med meg videre i livet, og jeg skal prøve å leve etter hans devise: Man lærer så lenge man har elever!
To kloke
Det er ein
Som er så klok
At i lag med han
Skjønar eg
Kor dum eg er.
Så er det
ein annan
som er så klok
at i lag med han
er eg klok
eg og.
(Erling Indreeide)
