Old Drupal 7 Site

Synne Lofstad Om forfatteren
Artikkel

I første nummer i 1968 kritiserer daværende redaktør, Per Fugelli, medisinerne for det ensidige fokuset på biologien. Han mener at «psyke og socio» nedvurderes og at legen er blitt en «pasient-mekaniker», kun opptatt av det syke organ (Æsculap 1968; 48(1): 2).

Legen og pasienten, eller: Zoologen og amøben

Av Per Fugelli

Illustrasjon: Rygerszem / iStock

Norsk medisin er i ferd med å bli u-medisinsk.

Av-humaniseringen er allerede kommet langt.

Den bio/teknologiske skakk-kjøring fortsetter med økende hastighet.

Medisin er snart ensbetydende med realvitenskap applisert på normale og defekte biologiske systemer.

Det ligger meg fjernt å beklage den ekspensjon i erkjennelse og derved behandlingsmuligheter som er skjedd innen medisinsk vitenskap det siste hundre år.

Det ligger meg særdeles nært å beklage at dette er skjedd på skadelig bekostning av medisinsk human-vitenskap.

Til tross for det imponerende terapeutiske armamentarium legen idag er bevæpnet med, - står han, kanskje dårligere enn noensinne, rustet til å hjelpe pasienten qua sykt menneske.

Hvorfor?

Fordi han nærmer seg den syke som bilmekanikeren nærmer seg den fuskende motor.

Legen står i fare for å bli pasient-mekaniker, - han centrerer all sin oppmerksomhet om det defekte organ, - resten av mennesket er uinteressant emballage.

I det øyeblikk er han ikke lege lenger, - han er humanbiolog. Han kjenner bare, og interesserer seg bare for soma. Han er uten evner og sans for psyke og socio. Herved har han diskvalifisert seg selv som hjelper (lege) for det syke mennesket. Han er kun i stand til å se og behandle det organiske delaspekt av pasientens totale sykdomssituasjon. Han har mistet evnen til å føle og å medføle. Han har mistet evnen til å se den medisinske sammenheng mellom soma og psyke, mellom individ og nærmiljø, mellom nærmiljø og samfunn. Han har mistet evnen til å behandle pasienten i dette utvidede perspektiv.

Denne «legen» er blitt zoolog med Homo sapiens som arbeidsområde.

For ham skiller pasienten seg fra amøben kun ved sin flercellethet.

For ham skiller pasienten seg fra amøben kun ved sin flercellethet

Det er mange dystre tegn i vår medisinske sol og måne som alarmerer at den skisserte situasjon er nær. La meg nevne noen:

Den medisinske undervisning er ensidig biologisk orientert. Lege-etikk, «bedside-manners», medisinsk sosiologi ofres ikke en time i løpet av seks år.

Avansementskriteriene innen det medisinske hierarki faciliterer biologiseringen. Å stelle med mus verdsettes ganske annerledes høyt enn å stelle med menn. Forskning er det magiske karrierefremmende stikkord. En forskning som fjerner seg mer og mer fra pasienten og klinikken, - uten noen form for nytteprioritering. Sisyfos er i ferd med å fortrenge Asclepios som de medisinske forskeres gud.

Forskning er det magiske karrierefremmende stikkord

Flukten fra nedvurderingen av alminnelig praksis er et tredje alarmerende tegn. Hipokrates’ nærmeste slektninger er i dagens medisin paria.

Den medisinske debatt og tidsskrift-flora gir også forstemmende perspektiver. Humaniora er tabu. Medico-politiske problemstillinger likeså. Det er ikke en vogue å diskutere alkoholisme, bolignødens medisinske implikasjoner, luftforurensning osv. Det skal snakken i my, - og alt du sier skal kunne vises oscillometrisk.

Tilbake til konklusjonen: Medisinens faretruende naturvitenskapelige ensretting med av-humanisering og avsosialisering til følge.

Anbefalte artikler