Gjerden og Slørdals essay har feil og utelatelser som reduserer informasjonsverdien.

Feilene først:

1) Forfatterne hevder at DSM-III klassifikasjonen er biologisk og definerer psykiske lidelser som hjernesykdommer. Det stemmer ikke: «The approach taken in DSM-III is atheoretical with regard to etiology or pathophysiological process except for those disorders for which this is well established and therefore included in the definition of the disorder» (1). Denne etiologiske åpenheten gjentas i senere DSM-utgaver.

2) Forfatterne hevder at Rosenhan ikke publiserte mer om sitt prosjekt. Det gjorde han, med svar til sine kritikere (2).

3) Rosehans artikkel omfatter to forsøk. Forfatterne omtaler bare det første. Det andre gikk ut på at institusjonene fikk vite at pseudopasienter ville bli forsøkt innlagt på nytt i løpet av de neste tre månedene. Med denne informasjonen mente mottakende psykiatere at 41 (21 %) av 193 nyinnlagte var sikre og at 23 (12 %) mulige pseudopasienter. I realiteten ble ingen slike pasienter innlagt. Rosenhan tolket dette som ny en bekreftelse på psykiaternes tilbøyelighet til å diagnostisere falske positive for å føle seg trygge. Rosenhans konklusjon var at psykisk sykdom ikke fantes hos pasientene, men ble bestemt av miljøet og konteksten som pasientene befant seg i. Psykiske lidelser var i hodene på psykiaterne som observerte dem.

Så til unnlatelsene:

1) Forfatterne utelater Robert L. Spitzers (1932-2015) kamp mot Rosenhan. Spitzer var leder for utviklingen av DSM-III, som introduserte den revolusjonerende beskrivelsen av psykiske lidelser basert på operasjonaliserte symptomer. Forfatterne nevner ikke artikkelen (3) der han påviser omfattende feil i Rosenhans artikkel. Spitzers hovedpoeng var at han ikke begrunnet hvorfor feil-diagnostikken av pseudopasientene var relevant for psykiaternes diagnostikk av virkelige pasienter. Siden Rosenhan nektet å oppgi navnene på sykehusene som deltok i forsøkene, var det umulig å ettergå opplysningene hans. Spitzer viste til at utskrivningsdiagnosene til pseudopasientene var «schizofreni, i remisjon”, en diagnose som nesten aldri ble brukt i USA. Diagnosen tyde på at psykiaterne hadde kommet til at pseudo-pasientene ikke var sinnssyke selv om de hadde tatt «hallusinasjonene» deres på alvor.

2) Forfatterne kunne vært mer definitive på Rosenhans forskningsjuks, og at forsøk 2 neppe fant sted. De burde også nevnt at likevel blir Rosenhans artikkel stadig gjengitt i antipsykiatrisk bøker og lærebøker i klinisk psykologi (4).

Litteratur:

1. American Psychiatric Association. Diagnostic and statistical manual of mental disorders. 3rd edition. Washington DC, 1980.
2. Rosenhan DL. The contextual nature of psychiatric diagnosis. J Abnorm Psychol 1975;84: 462-74.
3. Spitzer RL. More on pseudoscience in science and the case for psychiatric diagnosis. Arch Gen Psychiatry 1976;33:459-70.
4. Dahl AA, Løvlie A. Psykiske lidelser. Forståelse, diagnostikk og juss. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.